Kategorier

Prostatakreft er ingenting å skamme seg over

Vi er mange som rammes, men heldigvis også mange som overlever. Hvorfor er det da så vanskelig å snakke om sykdommen?

1. november 2019

Skrevet av Arvid Haukås, medlem av Prostatakreftforeningen i Hordaland

En av mine nærmeste kompiser nektet å motta behandling da han fikk prostatakreft. Grunnen? Han var redd for å miste potensen. I stedet mistet han livet.

Vi trenger mer informasjon og større åpenhet rundt denne sykdommen som rammer mer enn 5 000 menn hvert år!

Mange menn vet for lite og vi snakker ikke nok om prostatakreft. Flere sier at de skammer seg over sykdommen, og jobber hardt for å skjule at de er rammet. De ber om å få informasjon med nøytrale konvolutter uten logo og går omveier til møtene våre i Prostatakreftforeningen for å unngå at noen ser hvor de skal.

Vi har helt ufrivillig blitt rammet av denne sykdommen. Den største kreftformen av alle. Hvorfor er det da så vanskelig for oss gutta å snakke om det?

God hjelp å få

Prostatakreft gjør noe med det å være mann. Den påvirker vår seksualitet, vårt (sam)liv og potens. Kanskje er det noe av årsaken til at mange opplever sykdommen som tabubelagt? Av egen erfaring vet jeg at prostatakreft ikke er synonymt med hverken død eller tapt livskvalitet. I dag finnes det både tabletter og sprøyter som kan hjelpe, og gode behandlingsalternativer som gjør at vi kan leve lenge og vel. Heldigvis.

Derfor er det viktig at vi som har fått sykdommen er åpne, deler våre erfaringer og med det kan avmystifisere det hele. For man kan faktisk leve et godt liv, også etter prostatakreft.

Rundt 95 prosent overlever, og de fleste av oss lever like godt som før vi ble syke. Nå har vi gutta også fått vår egen Blå sløyfe, nettopp for å spre kunnskap og kunne bidra til mer forskning. For selv om de fleste overlever, dør fortsatt tre menn av prostatakreft i Norge hver eneste dag. Og mange lever med senskader. Det må vi gjøre noe med!

Føltes som en tikkende bombe

En tilfeldig sjekk hos fastlegen avdekket endringer i prostataen min. 53 år gammel fikk jeg diagnosen, og jeg bestemte meg raskt for å være åpen om det. Både med familie, venner og kolleger. Det har hjulpet meg mye. Jeg tror også det har vært med på å gi andre i min omgangskrets en viktig påminnelse. Selv ble jeg raskt beroliget, siden de aller fleste overlever når kreften oppdages tidlig. Samtidig føltes det som å gå med en tikkende bombe inni seg. Det påvirker både humør og samliv på flere måter.

Tre uker etter operasjonen var jeg tilbake på jobb. Men også jeg fikk oppleve noen av de vanlige problemene etter prostatakreftbehandling: Urinlekkasje og ereksjonssvikt. Det var ikke noe særlig, men ved hjelp av bekkenbunnstrening og medikamenter ble det etter hvert orden på både lekkasjer og ereksjon.

Kvinner søker råd

Det er tankevekkende at tre av fire prostatakreftrelaterte henvendelser til Kreftforeningen, er fra kvinner. Det ene kjønnet som aldri kan få prostatakreft, men som lever tett på sykdommen – som pårørende. Vi må ta ansvar for oss selv, gutter, og ikke være avhengig av en kvinne når det kommer til egen helse.

Nettopp derfor er det viktig med informasjon og åpenhet rundt sykdommen som rammer så mange menn. Gjør vi det dagligdags å prate om dette, er jeg overbevist om at flere vil bli opplyste og finne støtte i andres erfaringer. Og med mer forskning, økt kunnskap og bedre behandling kan vi unngå at flere menn ender opp slik som min gode venn gjorde.

Min oppfordring til andre menn er klar: Ta ansvar – også for din egen helse! Du kan for eksempel begynne med å ta denne enkle testen på www.treminutter.no