Kategorier

– Da døden ble avlyst

Da Maria Sødahl (53) fikk kreft, fikk hun også beskjed om at hun hadde tre måneder igjen å leve. Nå, syv år senere, har hun laget en spillefilm om den dramatiske opplevelsen.

25. oktober 2019

Foto: Therese Alice Sanne

Av Maria Sødahl

Jeg var forberedt på å dø. De sa kreftsykdommen var uhelbredelig. Men, etter noen år så det ut til at døden var blitt avlyst! Da jeg gjorde meg klar til å ta fatt på livet igjen, meldte det seg en akutt lyst til å arbeide. Jeg lengtet etter å få bruke meg selv til noe annet enn å frekventere sykehus. Som filmregissør og manusforfatter betydde dette å skrive historier – et kognitivt usikkert prosjekt å gjennomføre etter senskader fra kreftbehandling.  Jeg var både operert for en hjernemetastase fra lungekreft og deretter strålebehandlet mot hele hodet. Arbeidshukommelse og konsentrasjon var på denne tiden redusert, i tillegg til at jeg hadde fatigue. Som et resultat ble jeg en forsøkskanin i mitt eget, private skrive-laboratorium.

Venner oppfordret meg til å fortelle min egen historie, men hele meg strittet imot. En selvterapeutisk krefthistorie kjentes både for privat og navlebeskuende ut. Likevel, etter utallige forsøk på annen tematikk, stod erfaringen med dødstrusselen i veien for alt annet. Jeg slapp ikke unna.

Og familien min slapp heller ikke unna. Jeg ønsket å fortelle historien fra mitt eget ståsted, men både mannen og barna mine ville uunngåelig bli synlige i prosjektet. Jeg ante først verken hvor det ville lande eller hvordan det skulle angripes. Det endte med å be om deres «velsignelse», en slags kunstnerisk frihet under ansvar. Gjennom lunsj-samtaler med hver enkelt, beskrev barna hvordan de husket konkrete situasjoner fra fire år tilbake, men også hvordan de hadde opplevd meg som syk. I bakkant var dette uvurderlige betraktninger som skapte et troverdig bilde av hele familiens eksistens. Dette var mitt utgangspunkt for HÅP – spillefilmen jeg egentlig ikke skulle lage.

Prosjektet ble «å våge å se seg tilbake», gjennom å undersøke en skjebnesvanger juleuke i 2012.  Fra lille julaften hvor jeg fikk en uhelbredelig diagnose med «worst case scenario» på tre måneder igjen å leve – frem til en hjerneoperasjon 2. nyttårsdag. Sykehuset var stengt selve juledagene med spesialistene på ferie, datasystemet nede og spesialsykepleieren for pårørende bortreist til over nyttår. Fastlegen min var reist til Kenya på familieferie. Dramatiske dager så fulle av indre og ytre press at det var krevende å kartlegge forløpet i bakkant. I tillegg var nok hukommelsen min selektiv rundt det mest traumatiske.

Under skriveprosessen dukket det opp rå og nakne minner som varutfordrende å skulle dele med et fremtidig publikum. Hendelser jeg knapt torde å erkjenne overfor meg selv. Min egen utilstrekkelighet, det eksistensielle kaoset, absurditetene, søvnløsheten på høydose steroider, de emosjonelle berg- og dalbanene, selvopptattheten – sorgen og raseriet over en tapt fremtid.

Mest fascinerende var likevel relasjonene til mine nærmeste. Dødstrusselen utstyrte meg med en løgndetektor, hvor jeg så tilbake på livet uten å kamuflere det som hadde vært vanskelig. Livet er jo ikke perfekt. Samtidig kom jeg tettere på alle som var meg kjær. Alt ble komplekst og rikt. Jeg hadde både alt, og ingenting, å tape. Fylt av kjærlighet, skyld, skam og frykt enset jeg knapt hvordan alle andre gikk på tå hev rundt meg. Man tråkker ikke på en som skal dø.

Etter to år med prøving og feiling på tastaturet, og med en rettesnor om ikke å sensurere meg selv, så jeg at historien kunne være allment interessant og ikke kun privat. Jeg var blitt friskere underveis og våget nå å tenke på meg selv som regissør på filmen. Med tilstrekkelig distanse til alt som hadde skjedd og støtte fra mannen min, fikk jeg et grenseløst mot. Jeg var klar for å invitere folk inn i en verden hvor de kunne gjenkjenne handlinger og følelser som ikke alltid er flatterende – uten å føle på skam.

Ved første øyekast referer tittelen Håp til hvorvidt hovedpersonen vil overleve eller ikke. Men filmen er først og fremst en annerledes kjærlighetshistorie og essensen i hva jeg har valgt å dramatisere fra det virkelige liv, hvor noe er forsterket og annet utelatt.

Kort fortalt handler det om Anja som etter et langt samliv med Tomas, tre felles barn og tre stebarn, får en uhelbredelig kreftdiagnose. Om hvordan rystelsen i den moderne familien avdekker en vanskjøttet kjærlighet mellom de to. Hvordan de kastes inn i et lynkurs i gjensidig tillitt og blir kjent med hverandre på nytt.  Krisen gir håp – men kan de lære å elske hverandre igjen før det er for sent?

I dag kan jeg se tilbake på syv år som overlever. Jeg har trosset statistikken, men som menneske har jeg ikke vært sterkere enn de med motsatt skjebne. Kreftceller bryr seg ikke om viljestyrke og jeg ser ikke på meg selv som en kriger som «har vunnet i kampen mot kreften». Krigsterminologi bør benyttes der den hører hjemme. Jeg er ganske enkelt ubeskrivelig takknemlig for at jeg fremdeles er her – og for at jeg er frisk nok til å kunne dele min erfaring på lerretet.


Maria Sødahls film, Håp, har premiere 22. november. Se traileren her: