Kategorier

Håpet styrte våre liv

Min kones kamp mot kreften satte våre liv på vent. Hva lærte jeg av tiden som pårørende, og hva kunne jeg og vi gjort annerledes? Ivar Barlindhaug mistet sin kone i kreft i vår, og deler sine erfaringer.

Randi og Ivar ved fjellmassivet Monte Rosa sommeren 2017.

Etter at min kone, Randi i påsken 2018 merket at noe i kroppen ikke var som det skulle være, gikk det kort tid fra undersøkelse hos fastlegen, utredning hos Ahus, til vi fikk konstatert at hun hadde lymfekreft. Senere på sommeren, etter forverret helsetilstand og nye prøver, ble det slått fast at det var av den aggressive typen.

Hvordan opplevde jeg som pårørende denne perioden? Det at selv legene var i tvil, gjorde meg urolig. Det å ikke kunne gi konkrete svar til venner og familie om hvordan det gikk med Randi, var frustrerende. Samtidig satte jeg stor pris på deres omtanke.

Alle sier til pårørende at de skal tenke på seg selv opp i alt dette, huske å ta vare på seg selv, gjøre ting som gir deg styrke til å takle situasjonen. Selv om rådene er velmente, ga de meg ingen ro  – fordi jeg da følte meg plassert på tilskuerplass, frakoblet virkeligheten.

For meg hadde en rolig samtale med legene om behandlingsplan og det å få deres ærlige mening om prognosene fremover, vært til stor hjelp. Kanskje det var mulig, kanskje det bare var at jeg ikke spurte? Jeg burde vært tydeligere på at det var viktig for meg.

De første behandlingene på Radiumhospitalet viste seg å ha god effekt, Randi fikk til og med mulighet for å høste stamceller og det ble lagt konkrete planer for høydosebehandling med stamcellestøtte. Håpet steg om at vi skulle klare dette sammen. Mellom behandlingene var Randi hjemme, men i periodene med lavt immunforsvar tok vi ingen sjanser og var lite ute blant folk. Livet ble på en måte satt på vent – kanskje det var feil av oss?

Fire måneder senere kom beskjeden om at Randi ikke kom til å bli frisk. Hadde vi fått vite det tidligere, ville det forandret måten vi levde våre liv sammen på den siste tiden? Jeg sier ikke at det er bedre for dem som får beskjed om at de har maks ett år igjen å leve, men jeg vil tro at det forandrer måten de velger å leve sitt liv på. Hvorfor være redd for å leve når en vet at livet likevel snart er over?

Julaften hentet jeg Randi hjem på permisjon fra Radiumhospitalet og vi var sammen, bare vi to. Vondt å tenke på at dette var vår siste jul sammen. For selv om vi fortsatt klamret oss til håpet, overtok tvilen og fortvilelsen. Jeg vet ikke hvordan jeg tenkte, jeg hadde tillit til at de beste legene på lymfekreft i Norge tok de rette valgene, og i de korte samtalene med legene ga de da også uttrykk for fortsatt optimisme. Utad var også Randi positiv, i samtaler med øvrig familie og venner. Så jeg følte meg «annerledes»/utenfor og undertrykte nok min sterke tvil for ikke å være den som tenkte negative tanker. Igjen hadde kanskje en mer realistisk samtale med kontaktlegen gitt oss kraft til å forberede oss bedre på det som skulle komme?

I mars dro vi til hytta på Sjusjøen, et kjært sted hvor Randi ikke hadde vært siden sommeren 2018. Hun skrev i sin dagbok at oppholdet ga henne en indre ro som hun ikke hadde følt på lenge.

Under legekontrollen på Ahus vel en uke etter, viste blodprøvene verdier som skapte bekymring hos legen. Randi ble lagt inn til undersøkelse og observasjon. Deretter eskalerte utviklingen og kom som et sjokk på oss alle. Kreftcellene hadde bestemt seg for å angripe en siste gang, og Randis fysiske og mentale styrke klarte ikke å slå tilbake. Hun sovnet inn på Ahus en ukes tid senere. Våre planer for våren og sommeren og alt vi da skulle gjøre sammen, blir ikke noe av. Kanskje styrte håpet våre liv i for stor grad den tiden Randi var syk?

I ettertid har jeg tenkt: Jeg forsøkte så godt jeg kunne og være en støtte for Randi i den vanskelige tiden, med kjøring til og fra Ahus eller Radiumhospitalet; gi henne trygghet og ro, på venterommet og i møte med leger og sykepleiere. Men jeg har tenkt på hvorfor jeg ble så passiv i møte med min kones kreftsykdom, som en tilskuer som betrakter et forløp fra utsiden. Selv om utfallet helt sikkert hadde blitt det samme, ville det ha vært mulig å involvere meg sterkere, ikke minst for egen selvfølelses skyld der både mine sterke og svake sider ble mer synlige og kom til nytte? Jeg kunne f.eks stått hardere på overfor legene, bedt om mer direkte samtaler om behandlingsforløp og prognose for overlevelse. Jeg kunne lagt til rette for at vi sammen kunne gjøre ting «i dag» – og ikke til våren/sommeren eller neste år og jeg kunne brukt den siste uken Randi levde til å prate om alt det fine vi hadde hatt sammen i 47 år (men hvem vet at i dag er siste dagen?)