Kategorier

Vi står sammen med deg, Anna!

I forrige uke publiserte flere medier Anna Gabrielsens innlegg om sin lungekreftsyke mor. Vi deler Annas frustrasjon over treg innføring av nye kreftmedisiner.

Foto: Paul S. Amundsen

I et rørende leserinnlegg fortalte Anna om sin lungekreftsyke mor og medisinen som finnes, men som hun ikke får. Anna drømmer ikke om at mamma skal bli 100 år. Men kanskje kan hun få leve lenge nok til å møte sitt første barnebarn, eller se sin datter gifte seg med sitt livs kjærlighet? Vi deler Anna og familiens frustrasjon over mangelfull og treg tilgang på lovende kreftmedisiner. Nå er det på høy tid at vi finner nye løsninger.

Dersom du råker ut for en bilulykke er det (heldigvis) ingen som stopper deg på vei inn til akuttmottaket for å kalkulere hva det vil koste å redde livet ditt. Hvorfor aksepterer vi at det er annerledes for dødssyke kreftpasienter? Vi har sagt det før, men må stadig gjenta oss selv: Norske pasienter dør mens vi diskuterer hvilke medisiner som skal innføres – og hvem som skal ta regningen.

For selv om de aller fleste som får kreft i Norge får den beste behandlingen tilgjengelig, er det dessverre ikke tilfellet for alle. Ikke for Annas mamma. Sykdommen kan frarøve henne flere gode år, med barnebarn og bryllup, sykkelturer og kafébesøk. Den livsforlengende kreftmedisinen Tagrisso kan kanskje gi henne dette, men i avgjørelsen om den skal innføres blir den ansett som for dyr. Regnestykket kost versus nytte går ikke opp.

Men for den enkelte kan ikke et liv måles i penger.

Det er vondt å få beskjed om at livet kan gå mot slutten. Vondere er det å få vite at det finnes en medisin som kan gi deg flere dager, måneder eller år med verdifulle minner – men som du ikke får.

Takket være kreftforskning er vi vitne til stadig større fremskritt innen kreftbehandling, og det er tydelig at vår felles innsats nytter. Stadig flere overlever sin kreftsykdom. Heldigvis. Men bildet av et rettferdig norsk helsevesen skurrer i debatten om innføring av nye kreftmedisiner. Vi kan ikke akseptere et stadig todelt helsevesen hvor størrelsen på lommeboken, eller muligheten til å pantsette gård og hjem er avgjørende. Vi må finne løsninger som sørger for at et «nei til innføring» heller blir til et «ja til midlertidig bruk». Ved å ta medisinene i bruk får vi bedre erfaringer på hvem, og hvordan medisinene har best effekt.

Det kunne ha gitt Annas mamma, og hundrevis av norske kreftpasienter, tid til å fylle livet med opplevelser og flere minner.

Tusen takk, Anna, for at du og din familie gir denne debatten et ansikt. Alle alvorlig syke fortjener den beste behandlingen som finnes, livsforlengende så vel som livreddende. Noe annet vil vi aldri akseptere! Vårt utrettelige arbeid for bedre og raskere innføring av nye medisiner fortsetter. Vi gir oss ikke før de beste løsningene er på plass.