Kategorier

Betraktninger fra en pårørende

Anita (46) mistet sin mor i fjor høst. I løpet av hennes siste uker skrev Anita ned sine tanker om det å være pårørende, om det å bytte roller og å huske å ta vare på seg selv.

Sommeren 2016 på Bjørnøya, en halvøy like forbi der mamma bodde. Vi pleide å ta med kaffe og sjokoladen og bare kose oss.

Det er en vanlig onsdag i september. Det er en uke siden mamma og jeg kom tilbake fra et opphold ved UNN. Og en måned siden jeg kom hjem og fant mamma i  temmelig dårlig forfatning – utarmet etter noen dager med det vi trodde var en skikkelig omgangssyke. Siden den gang har det gått slag i slag, og du store min så fort livet blir snudd opp-ned enkelte ganger, for å tære på en klisjé.
Vi har i løpet av disse ukene vært på en reise, bokstavelig talt. Vi har besøkt tre sykehus og ett avlastningshjem. Nå sitter jeg på et typisk sykehusrom på kirurgisk avdeling ved Helgelandssykehuset Mo i Rana,  og prøver å samle tankene, mens mamma’n min hviler litt og samler krefter til sin livs største kamp. Kampen mot kreften.
Sykdommen rammer altfor mange, unge som gamle. Men det er rart med det… man tror liksom at det aldri skal ramme noen av ens egne.

Og det er klin umulig å forberede seg på noe sånt. Rett og slett.
Mens stormen herjer, og en som nærmeste pårørende prøver å klamre seg fast i livbøyene – i dette tilfellet leger, sykepleiere, hjelpepleiere, ambulansepersonell, medisiner, sprøyter, tabletter, intravenøs ditt og intravenøst datt, – så kommer tankene. Følelsene. Sinnet. Redselen. Tristheten. Oppgittheten. Angsten. Avmakten. Spørsmålene. Hvorfor?? Hvordan?? Hvor lenge…??
Men håpet kommer også. Fremtidsvisjonene, vissheten om at veldig mange blir friske i dagens helse-Norge. Det må da kunne gå an å hjelpe ALLE! Inkludert mamma’n min?

Det er lett å bli naiv, barnslig og på grensen til egoistisk som pårørende i en sånn situasjon. Jeg vil så gjerne ha mamma’n min i livet mitt så lenge som overhodet mulig. Hun har såvidt passert de 70, og skal statistisk sett ha mange gode år foran seg.

Julefeiring på hytta i 2012.

Vi skal sitte på den nye plattingen hennes og se på solnedganger over Hestmannen eller nyte stjernehimmelen hvor nordlyset danser i østavinden.
Vi skal gå tur på Bjørnøya, hennes elskede plass på jord. Vi skal plukke bær og nyte utsikten mens vi koser oss med saft og sjokolade.
Vi skal diskutere og krangle så det gjaller i veggene.
Vi skal skravle om alt og ingenting, jeg skal le meg skakk av hennes vittigheter, slagferdige kommentarer, og den utrolige evnen til å etterligne folk.
Jeg skal øse ut mine banale frustrasjoner og hun skal  roe meg ned med sine reflekterte svar som viser hvilken forståelse og innlevelse hun alltid har.
Hun skal komme lurende med en tallerken med møsbrøm, som smaker himmelsk. Eller heimlaga plukkfisk, slik bare hun kan lage den. Det er noe med den tryggheten som alle disse situasjonene gir, selv om jeg nå er over 40 selv og på alle måter  et voksent individ. En mor er en mor, uansett.

Kanskje kan vi få oppleve disse stundene igjen. Utfallet er jo ikke gitt, og ingen kan spå om framtida. Men vi må også forholde oss til realiteten oppi det hele – jeg hører jo hva legene sier.
En naturlig konsekvens av situasjonen vår nå er at rollene våre ganske brått og brutalt blir snudd. Nå er det jeg som skal og bør være en støtte for mamma. Men det er ikke alltid enkelt, erfarer jeg. Mange følelser og tanker skal bearbeides for oss begge. Og det kan være fort gjort å glemme selve pasienten oppi det hele. Selv om det er mammas liv, hennes kropp og hennes tanker og følelser som skal og må ivaretas i første rekke, kan det være lett for å pushe på for å få henne til å gjøre ting som hun egentlig ikke kjenner at hun makter, i et tempo som ikke er forenelig med hennes tilstand nå.
Og hvorfor gjør jeg det? Jeg mener selv det er for å få henne til å kjempe for livet. Men hvem sitt liv? Hennes eller mitt? Når et menneske har mye smerter og plager som gir negative tanker og en variabel sinnsstemning, hvilken rett har jeg da til å mase om at hun skal komme seg opp og gå, spise ditt og drikke datt, fordi hun må bli sterk nok til behandling? Trår jeg over alle grenser i et desperat forsøk på å beholde mamma? Ønsker jeg at hun skal kjempe for sin egen del, eller er det for min skyld hun skal kjempe? Jeg har ikke vært i en slik situasjon før, så jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva som er riktig eller galt, eller om dette i det hele tatt lar seg definere i en slik situasjon. Vi pårørende gjør våre ting av kjærlighet, men i iveren etter å beholde personen du er så glad i og knyttet til, og i forsøket på å få tilbake en normal og trygg hverdag, så kan det være lett å glemme den syke sitt ståsted og perspektiv.

Håpet med dette innlegget, er at både vi og andre som måtte komme i liknende situasjoner kan prøve å være åpne om opplevelsene våre. Jeg hadde aldri trodd at kreft skulle ramme meg eller mine nærmeste, slike tanker skjøv jeg vekk.
Men så kom det, brått og uventet, slik det ofte gjør.
Ta vare på deg selv som pårørende, men glem aldri hvem som er den viktigste personen oppi det hele: Pasienten. Det er en tøff og vanskelig, men utrolig viktig balansegang.