Kategorier

Sang med sterke følelser

Gunnar Martinsen har sunget i Mannskoret i ni år. Filmen "For vi er gutta" har premiere denne uken og gir oss et intimt innblikk i en verden der tøffe menn finner ekte vennskap. Dette er Gunnars brev til dirigenten Ivar, som med åpenhet lot koret ta del i sine siste måneder med en kreftdiagnose.

Gunnar lærte mye om både sorg og glede, begeistring og lidenskap i løpet av noen måneder i Mannskoret. Foto: Paal Ritter Schjerven

Kjære Ivar!

Det er en stund siden du døde nå, og jeg tenkte jeg skulle skrive og gi deg en liten oppdatering herfra.

Vi er kommet til slutten av september 2018, og denne uken har filmen om dine siste måneder på jorden premiere. Den siste tiden sammen med familien din, med Mannskoret, og andre mennesker du kjente og var glad i. Og du kjente en del… Gjennom ditt lærervirke og alle de korene du dirigerte, var du en inspirasjon og en mentor for mange mennesker. Kanskje spesielt de unge. De som var så heldige at de kom under din veiledning, som ble sett og fikk bekreftelse av en helt spesiell mann.

Jeg har fått smugtitte på filmen, den heter forresten «For vi er gutta», oppkalt etter en av Jokke-låtene vi synger. Og jeg tror det er blitt en fin film, ikke bare for oss som er så heldige å kalle oss for Gutta, men for mange andre, som kommer til å le, gråte, sørge og bli berørt av møtet med deg og oss.

Inni meg kaller jeg deg ofte for «Høvdingen». Jeg synes det er et passende navn for en fyr som deg, og jeg tror det dukket opp i meg da du fortalte oss om sykdommen din. Midt i en kor-øving på Kampen Bydelshus meddelte du at du hadde fått kreft, og at du hadde begrenset tid igjen å leve. Ingen klarte å synge mer den kvelden, det gikk bare ikke. I stedet ble det alvorlig samtale og sterke følelser. Du sa i ettertid at «den kvelden følte jeg at jeg ble tatt opp i en stamme.» Det tror jeg på. Jeg tror også det var den kvelden koret for alvor ble en stamme.

Og du var Høvdingen. Som tok oss med inn de mørke rommene, og viste oss at det gikk an å smile og le også der inne. At Sorg og Glede ikke nødvendigvis er hverandres motsetninger. At Begeistring, Lidenskap og Engasjement kan leve ved siden av Fortvilelse og Sinne, ja til og med blande seg med disse følelsene. Du fikk øvingslokalet på Kampen til å romme det meste av dette. Rundt stammebålet tok du sjansen på å vise oss. (Det var kanskje ikke alltid så vakkert der vi sang med klumpen i halsen, men det var noe vi måtte; Hvem var vi hvis vi ikke prøvde?) Du vågde jo tross alt å møte døden med rak rygg og et uærbødig sinn! ”Jeg kan bare være åpen med det”, sa du, ”jeg har ikke noen annen måte”. Og det gjorde veien lettere for oss andre.

Filmen "For vi er gutta" handler om Mannskoret - om følelser, vennskap og ekte mannfolk. Kreftforeningen og Extrastiftelsen har bidratt med brukererfaringer og delfinansiering.

Jeg tror alle har lyst til å bli husket når de blir borte. Å sette spor. På samme måte som de som bryr seg om og er glad i en som skal dø, ikke ønsker å glemme den de elsker. Dette står i kontrast til en oppfatning om sorg i vår kultur, om at man skal glemme, komme over sorgen og gå videre til et liv uten den som er borte.

Er det egentlig mulig? Kan man kaste vrak på alle minnene, relasjonene og alle de gode historiene vi har delt med den som er død? Jeg tror ikke det. De lever videre i de som er igjen, og for oss som kjente deg, Ivar, blir denne filmen en gave som vi igjen kan dele med mange andre.

Vi møtes ved bålet, i respekt og uærbødighet.

Gunnar

 

Gunnar Martinsen er tidligere sykepleier og familieterapeut på Hospice Lovisenbarg. Nå familieterapeut på Bjørgvin Familierådgivingskontor.