Kategorier

Å ha fatigue

Jørg (40) fikk hjernekreft i 2014. I dag lever han med senskaden fatigue - den mest utbredte av alle plager etter kreftbehandling. Han blogger om sin hverdag, og hvorfor det kan være vanskelig for utenforstående å forstå.

Jørg finner mye glede i turer med hunden, Rufus.

Jeg er på fjellet. Jeg svømmer og går daglige turer med hunden min. Jeg dokumenterer mitt liv i ord og bilder og de fineste bildene havner gjerne på Facebook. Grunnen til at jeg gjør det, er at jeg er stolt over det jeg får til. Til tross for fatigue og kreft. Men selvsagt er det noen som ser bildene og begynner å lure. «Han sier han sliter med fatigue, men han er stadig ute og går. Jeg som jobber fulltid, som har familie å forsørge, jeg er jo umåtelig sliten jeg også. Hvorfor skal vi ta ekstra hensyn til ham? Skulle ønske jeg hadde så mye fritid og overskudd.»

Og jeg er enig. Det å være i full jobb, ha familie og hobbyer og hus og hage å ta seg av, er mer enn krevende nok. Men det er ikke det samme. Jeg kan ikke snakke for alle, men jeg tror mange som sliter med fatigue kunne sagt seg enig i mitt svar til vedkommende: Jeg forstår din frustrasjon. På slutten av en lang dag er kroppen tung, du er sliten og ønsker å falle til ro i sofaen, kanskje nyte en matbit eller et glass vin, før du går og legger deg. Jeg husker hvordan det var å være i din situasjon. Jeg husker hvor stor gleden var da jeg kom hjem fredag ettermiddag og visste at jeg kunne sove litt lengre de to neste dagene. Hvile, så jeg kunne gi alt igjen når mandagen kom. Men min situasjon er ikke slik. Det å ha fatigue varierer veldig fra person til person. For noen er turen fra soverommet til sofaen alt de makter. Men få kjenner på en stolthet over egen innsats, kun fortvilelse over det de ikke lenger makter. For andre, som meg, er det nå mulig å ta litt lenger turer. De turene som egentlig er korte, men som kan få omverden til å lure på om jeg faktisk er dårlig i det hele tatt. For en som ikke har kjent på kroppen hva det vil si å ha kreft, er det vanskelig å forstå. Strålebehandling. Cellegift. Å gå rundt som en zombie på de dårlige dagene. Som altfor lite syltetøy på altfor mye brød. Som å gå gjennom kvikksand med jernsko. Hele tiden bli minnet om diagnosen man bærer på. Og så den mentale utmattelsen. Smerter. Angst. Følelsen av at bevisstheten ikke fyller hele kroppen. Det bildet du ser på sosiale medier, som gjør deg misunnelig og undrende, er et øyeblikksbilde. Fatigue er som om du har hatt en skikkelig tøff arbeidsdag med kjeft fra sjefen og kaffesøl i tastaturet, en helg uten nok søvn, ingen ferie og ingen julebonus. Ikke misunn meg min fritid eller den turen jeg maktet å gå. Jeg hadde gjort hva som helst for å bytte min tilværelse med din.