Tusenkronersspørsmålet

Heidi (36) fikk sjokk da legen fortalte henne at hun hadde tarmkreft. Hun blogger for oss om opplevelsen – og ønsket hun har om å bryte ned tabuene rundt sykdommen.

Dette innlegget er mer enn 3 år gammelt
Heidi og mannen
Kreftpasienten og kreftlegen: På dette bildet er det akkurat ti år siden mannen min og jeg ble sammen, og ti dager siden vi fikk vite at jeg hadde kreft. Vi feiret akkurat som planlagt, med å dra tilbake til akkurat det stedet vi var ti år tidligere.

Jeg gikk til legen med et symptom hver femte nordmann opplever årlig: Blod i avføringen. Det kunne være alt og ingenting. Det var kreft. 

– Å, hvorfor måtte det absolutt være tarmkreft. Kunne det ikke bare vært en kul i låret, sier jeg til mannen min idet vi svinger inn i parkeringshuset på Haukeland Universitetssykehus en dag tidlig i februar.

Kreftdiagnosen min er bare noen dager gammel og jeg er sønderknust. Over å ha kreft, og i tillegg over at det skulle være en så kjip kreftform.

– Nei, bløtvevssarkom (kul i låret) skal du være veldig glad det ikke er. De kan være skikkelig lumske, sier mannen min. Absurd nok er han lege på kreftavdelingen. Den samme avdelingen som nettopp har fått meg som pasient.

Et søk på Google viser at brystkreft gir 346 000 treff. Til sammenligning har tarmkreft 29 000 treff. Likevel er tarmkreft den nest vanligste kreftformen både for menn og kvinner. Assisterende generalsekretær i Kreftforeningen, Ole Alexander Opdalshei, kaller tarmkreft for «den tause sykdommen».

Jeg hadde nettopp fylt 36 år og var ikke i risikosonen for tarmkreft, men jeg fikk det likevel. Norge har hatt en stor økning i tarmkreft de siste femti årene og relativt høy dødelighet. De fleste overlever, men ca én av tre dør. Det er skremmende tall. Hvorfor er det sånn? Er det gjort for lite forskning, er det en spesielt aggressiv kreftform eller kan noe skyldes at det er for lite bevissthet rundt symptomer og hva du skal gjøre om du får symptomer?

Riktignok er mange som får tarmkreft eldre, men jeg tror at tarmkreft også fortsatt er tabu. Det merket jeg på meg selv da jeg fikk diagnosen, men jeg bestemte meg fort for å være helt åpen om det. Det er ikke min skyld at jeg har fått kreft eller at jeg tilfeldigvis har fått denne kreftformen. Jeg orker ikke å pålegge meg en tilleggsbelastning ved å skulle pakke inn hvilken sykdom jeg har eller hvilken behandling jeg får.

En artikkel på nettstedet klikk.no nylig, gjengir en undersøkelse som sier at tre av fire norske kvinner har regelmessige mageproblemer (klikk.no). Det står også at kun 30 prosent av disse har vært i kontakt med lege om plagene. Sitat: «begrunnelsen her var for mange at de forbinder mageproblemene med skam».

Jeg har ikke gått nøye gjennom undersøkelsen, men hvis det er noe i nærheten av sannheten, er det virkelig på tide å bryte ned tabuene.

«- Hvordan fant du det ut?»

Det spørsmålet har jeg fått utallige ganger siden jeg fikk kreftdiagnosen. Jeg er blitt spurt både av venner og av fagpersoner.

Det er så mye enklere å si at du fant en kul i brystet, enn å si at du fikk uregelmessig avføring og følte deg slapp.

Jeg la merke til blod når jeg gikk på do. Jeg leste på nettet (Norsk helseinformatikk) at omtrent 20 prosent av befolkningen opplevde det i løpet av et år, så jeg var ikke spesielt bekymret. Jeg regnet med at det ville gå over, men da det ikke hadde gått over etter et par uker, bestilte jeg legetime. Jeg hadde på ingen måte lyst til å gå til legen og snakke om avføringen min. Men jeg har to barn, og jeg visste at dersom det skulle være noe alvorlig, ville det bli utrolig vanskelig for meg å leve med at jeg ventet med å gå til lege fordi det var pinlig.

Legen henviste meg videre til en kolonskopi-undersøkelse. Der fant de raskt kreftsvulsten, og det var et sjokk jeg fremdeles ikke er helt kommet meg etter. Da jeg kom hjem igjen satte jeg meg ned og leste. På kreftlex sto det at prognosene var mellom 13 og 90 prosent, alt ettersom hvor mye kreften hadde spredd seg. I fem dager ventet jeg på svaret. Jeg var til ct-skanning, mr-undersøkelse og ultralyd. De fem dagene er de tøffeste jeg har opplevd. Det nærmet seg bursdagen til eldstedatteren vår, og jeg lurte på om det ville være den siste bursdagen hennes jeg opplevde. Jeg lurte på hvor mye datteren min på tre år ville huske av meg, dersom dette ikke gikk bra. Og jeg lurte på hvordan jeg kunne være alvorlig syk, når jeg egentlig følte meg ganske frisk.

På den femte dagen, fikk jeg vite at kreften ikke hadde spredd seg. Svulsten var relativt liten og jeg skulle bli helt frisk. Det betyr på ingen måte at det er enkelt. Jeg har vært gjennom stråling og en stor operasjon. Jeg blir steril, kommer i kunstig overgangsalder og har midlertidig stomi. Nå har jeg akkurat startet med cellegift, og skal gjennom 12 cellegiftkurer på 24 uker. Men det viktigste er at jeg skal bli frisk og at døtrene mine skal få vokse opp med mammaen sin. Kreften ble oppdaget tidlig, fordi jeg gikk tidlig til lege.

Heidi med barn

Jeg kjenner til flere som har ventet med å gå til lege med symptomer på tarmkreft. Jeg vet at ikke alle engang sier at de har tarmkreft, men heller kaller det noe mindre tabubelagt som magekreft.

Det er trist å tenke på at noen kanskje får dårligere prognoser, fordi de håper at symptomene skal gå over og kvidde seg for å gå til lege.

Samtidig er symptomene på tarmkreft, i likhet med mange andre krefttyper, ganske diffuse. Ville du gått til lege på grunn av endret avføringsmønster? Følelse av oppblåsthet? Magesmerter? Ville det falt deg inn å gå til lege fordi det føltes som om tarmen aldri tømte seg helt? Dette kan alt sammen være symptomer på tarmkreft. Vi har en oppfatning av at magetrøbbel er helt vanlig, men det skal ikke være det. Det har som regel en årsak, og det kan være veldig lurt å finne ut hva den er.

Kreftforeningen ønsker screening fra 50-55 årsalderen for tarmkreft. Den ville aldri fanget opp meg. Selv om det er svært få på min alder som får tarmkreft, er det en god del under 50 år. Ifølge kreftregisteret var det ca 700 personer under 50 år som fikk tarmkreft, i årene 2009 til 2013. Det vil si at nærmere 200 personer får tarmkreft i Norge hvert år, som aldri ville vært med i et screening-program. Det er med andre ord god grunn til å passe på seg selv, helt uavhengig av screening.

Jeg synes det er fantastisk at de fleste kvinner i dag vet hvordan de skal sjekke brystene sine og hva de skal reagere på. Og ikke minst at det er helt greit å si at du fant en kul i brystet. Jeg håper det samme en gang kommer til å gjelde for tarmkreft.

Det er fint at brystkreft har sin egen rosa bok, men når kommer den lille brune boka om tarmkreft? Fargen kan vi komme tilbake til. Når Movember og bart kan øke bevisstheten rundt prostatakreft, kan vi gjerne velge en gul sombrero til å symbolisere tarmkreft for den del. Det viktige er at det ikke forblir en taus sykdom, som mange kanskje oppdager senere enn nødvendig.

Heidi har også en egen blogg: Heiaheidi

Var dette nyttig?