Høyrepolitiker Berit Solli reiser en interessant problemstilling i Aftenposten, og i sin egen blogg, knyttet til finansiering av kreftforskning. Hun spør om det blir en ”over-finansiering” av enkelte kreftformer med høy overlevelse, som får stor oppmerksomhet i samfunnet (f eks brystkreft), mens andre kreftformer med lav overlevelse og mindre oppmerksomhet får mindre midler til forskning. I Aftenposten 19.10 svarer generalsekretær Anne Lise Ryel i Kreftforeningen følgende på Solli sitt innlegg:

Skjevfordelte forskningsmidler?

Leder av Alna Høyre, Berit Solli retter i Aftenposten 17. oktober kritikk mot skjevfordelingen av kreftforskningsmidlene. Hun mener at kreftformer med høy overlevelse får mest forskningsmidler.

Her har hun et poeng – det går nok noe mer penger til enkelte kreftformer enn til andre.  Men hun retter likevel pekefingeren feil sted. Takket være bidrag fra givere i over 70 år har Kreftforeningen hatt mulighet til å støtte kreftforskningen generelt med godt over 130 millioner i året, slik er vi et viktig supplement til kreftforskingen. Men det er det offentliges ansvar å sørge for den overordnete forskningspolitikken og ta hovedansvaret for kreftforskningen.

Vi i Kreftforeningen synes det er flott at kvinner og menn som selv har vært berørt av kreft ønsker å gjøre en innsats for personer i samme situasjon. Dette er Rosa sløyfe et godt eksempel på – man bærer den rosa sløyfen i solidaritet med brystkreftrammede, og samler inn penger til mer forskning.  Vi ser likevel poenget med at kreftformer som har høy overlevelse får mer forskningsmidler. Derfor har vi bestemt at vår årlige innsamlingsaksjon Krafttak mot kreft neste år skal vies kreftformer som få overlever.

 Anne Lise Ryel, generalsekretær i Kreftforeningen

Siden vi nå har en egen blogg, benytter jeg anledningen til å utdype noen tanker om dette enda mer.

Samlet sett har overlevelse etter en kreftdiagnose økt betydelig de siste tiårene. I 1960 overlevde rundt 3 av 10 en kreftsykdom, i dag overlever flere enn 6 av 10. Bak denne statistikken skjuler det seg store forskjeller, avhengig av hvilken kreftdiagnose vi snakker om. Fem års overlevelse (pasienter som fortsatt er i live fem år etter en diagnose) for menn totalt er på 63,5 %, for kvinner på 66,7 %. Men fem års overlevelse for menn og kvinner etter lungekreft er på hhv 11 % og 14,3 %. Etter bukspyttkjertelkreft er overlevelsen på 4,6 og 3,1 %. Også på lever-, galleblære- og spiserørskreft er fem års overlevelse på under 15%.

Det er flere årsaker til at overlevelse varierer slik den gjør. En viktig årsak er naturligvis kreftcellenes natur, men også forhold som mulighet for tidlig diagnose og behandlingsform spiller en rolle. Det er også pekt på – som Solli hentyder og Anne Lise bekrefter –  at enkelte diagnoser med lav overlevelse har blitt tilgodesett med mindre forskningsmidler. En britisk undersøkelse publisert i Nature (i 2003) viste at mens lungekreft sto for 22 prosent av alle kreftrelaterte dødsfall gikk bare tre prosent av de totale kreftforskningsmidlene til denne diagnosen. 

Det er vanskelig å kunne dokumentere slike variasjoner på norske forhold, men det er liten tvil om at tilsvarende skjevheter finnes i Norge. Derfor er vi alle glade for at vår årlige innsamlingsaksjon – Krafttak mot kreft –  neste år skal gå til forskning på kreftdiagnoser med dårlig prognose i forhold til overlevelse.

Og sist men ikke minst  så håper vi at Forskningsminister Tora Aasland har lest både innlegget til Solli og Anne Lise, og kjenner sin besøkelsestid.  Kreftområdet trenger flere forskningskroner fra det offentlige!

Ole Alexander Opdalshei, assisterende generalsekretær.

Ole Alexander Opdalshei, assisterende generalsekretær