Kategoriarkiv: Nyhetsbildet

Er e-sigaretter sunne?

Skrevet av Kristin Byrkje, spesialrådgiver forebyggende arbeid - fredag 24. mai 2013
Skriv en kommentar

I det siste har vi fått mange innlegg på vår facebookside om e-sigaretter; spesielt om at e-sigaretter er et ufarlig og sunt alternativ til røyking.

Er elektroniske sigaretter (e-sigaretter) skadelige eller sunne? Det vet vi ikke ennå. Enn så lenge mener vi at det er klokt å bruke føre-var-prinsippet. Behovet er stort for å finne ut mer om kvaliteten på de ulike produktene og ingrediensene, i tillegg til mulige helseeffekter og langtidseffekt på røykeslutt. Et viktig prinsipp er at e-sigaretter ikke må markedsføres overfor barn og unge. Det er ingen aldersgrenser i dag, og det finnes produkter med smaker som først og fremst appellerer nettopp til unge; for eksempel jordbær, cola, sjokolade eller bobletyggegummi.

Vi synes det er flott at folk greier å slutte å røyke ved hjelp av e-sigaretter. Grunnen til at vi ikke anbefaler e-sigaretter aktivt ennå, er at langsiktige helsekonsekvenser av å inhalere dampen ennå ikke er kjent. Men vi heier selvsagt på alle som greier å slutte å røyke, på den måten de velger selv.

E-sigaretter er relativt nye produkter på markedet, og tilgangen på vitenskapelige studier om potensielle helsekonsekvenser er derfor begrenset. WHO har advart mot e-sigaretter, og EU-kommisjonen har foreslått å regulere e-sigaretter i tobakksdirektivet, som revideres i disse dager. Norge har en forskrift som forbyr nye tobakks- og nikotinprodukter, inkludert e-sigaretter.

Det tyske kreftforskningssenteret publiserte nylig (mai 2013) en stor oversiktsrapport om e-sigaretter på oppdrag fra EU-parlamentet. Rapporten peker blant annet på at e-sigaretter ikke kan klassifiseres som trygge foreløpig, at forbrukerne ikke får pålitelig produktinformasjon, at væskene i e-sigarettene inneholder ingredienser som kan være helseskadelige ved langtidsbruk, og at noen e-sigaretter ved bruk blant annet avgir kreftfremkallende stoffer. Når det gjelder røykeslutt, oppsummerer rapporten at e-sigaretter kan redusere røyksug og abstinenser, at noen røyker mindre eller slutter pga. e-sigarettene, mens langtidseffekt ved røykeslutt ikke har blitt dokumentert ennå.

Den kjente britiske antirøykorganisasjonen ASH UK har tidligere i år oppsummert at det foreligger lite dokumentasjon om skader, særlig hvis man sammenlikner med røyking. ASH UK mener at e-sigaretter leverer nikotin uten de skadelige giftene man finner i tobakksrøyk og derfor sannsynligvis er et mindre skadelig alternativ til røyking, for de som ikke ønsker å slutte å røyke eller som synes det er svært vanskelig å slutte. Organisasjonen støtter at produktene må reguleres for å ivareta sikkerhet og produktkvalitet, men ønsker ikke å inkludere e-sigaretter i røykfrilovgivningen da de mener at dampen ikke skader andre.

I følge Robert West, professor i helsepsykologi og leder for tobakksstudiene ved London universitetscollege, overtok e-sigarettene i fjor posisjonen som det mest populære nikotinproduktet i England.  Bruken av e-sigaretter har, i følge West, erstattet lisensierte nikotinprodukter – ikke økt – det totale forbruket. I følge professoren kan det se ut til at de som bruker e-sigaretter, er litt mindre motivert for å slutte, at det er mindre sannsynlig at de har prøvd å slutte, at flere menn enn kvinner bruker e-sigaretter, at personer med høyere utdanning er i flertall og at brukerne er mindre nikotinavhengige enn de som bruker nikotinlegemidler (tyggegummi, plaster osv.)

I vårt naboland Danmark blir produktene solgt som et harmløst alternativ til alminnelige sigaretter. Den danske kreftforeningen Kræftens Bekæmpelse krever at myndighetene finner ut av hvem som har ansvaret for å dokumentere hva e-sigarettene inneholder. – De stoffene du puster inn fra en e-sigarett, går direkte i lungene og blodbanene. Vi vet ikke om de er giftige eller kreftfremkallende, sier overlege Inge haustrup Clemensen i Kræftens Bekæmpelse.

{lang: 'no'}

Å tørre å danse med døden

Skrevet av Anne Lise Ryel, generalsekretær - tirsdag 14. mai 2013
1 svar

I kveld viser NRK programmet «Døden skal vi danse?», der Per Fugelli deler sine tanker om livets siste fase. For sin åpenhet og klokskap rundt temaet får han også Fritt ords pris i dag. Vel fortjent.

Foto: NRK

Foto: NRK

Jeg har selv vært i flere samtaler med Per det siste året. Vi har snakket mye om døden, og vi er enige om at døden fortjener en større plass, og en ærlig plass i samfunnet. Han som har vært kreftsyk i over fire år vet hva han snakker om, og derfor har han klart å gi temaet et troverdig og usminket ansikt. Han setter ord på noe som mange har vanskelig for å snakke om. Overalt hvor han er, drar han stappfulle hus. Blant hans budskap er viktigheten av å kunne leve i den siste fasen av livet uten en urealistisk higen etter evig liv og stadig mer behandling, men heller forsone seg med at døden kommer.

Alle mennesker har tanker om døden. I Kreftforeningen får vi daglig henvendelser fra kreftrammede, pårørende og etterlatte som har behov for å snakke med noen. Mange synes det er vanskelig, de er usikre på om de skal ta opp temaet med sine nærmeste, og i tilfellet, hvordan de skal gjøre det. Flere som vet at de snart skal dø, sitter og tenker på den siste fasen, på begravelsen, på ting man ønsker å skvære opp i, men i stedet prater de om fotballkampen og været. Mye handler om en redsel for å såre, for å gjøre de pårørende redde. Samtidig finnes det ingen fasit på hvordan dette skal gjøres. Noen mestrer best ved ikke å forholde seg til den kommende døden. Vi er forskjellige, med ulike behov og ønsker, også i den aller siste fasen av livet. Det vi i Kreftforeningen imidlertid ønsker, er å gi rom for å snakke om døden ved å skape større åpenhet omkring temaet.

Min opplevelse er at mange frykter det ukjente. Døden blir ofte fremstilt mer skremmende enn virkeligheten skulle tilsi. Da kan det hjelpe å snakke sammen om det man er bekymret for. Det gir trygghet både for den som skal dø og for de som blir igjen.

Det er også viktig at helsepersonell skaper rom for samtale om døden med sine pasienter. Så kan den enkelte selv bestemme om de vil gripe muligheten. Legene må føle seg frem sammen med pasienten og finne gode måter å formidle dødsbudskap på.

I Norge dør over 44 000 mennesker hvert år, av dem over 11 000 av kreft. Og en ting er sikkert: døden angår oss alle. Vi må forholde oss til den, både helsepersonell, den som skal dø, pårørende og Kreftforeningen. Kan det skapes større åpenhet om døden, slik at døden blir en del av livet, vil den siste fasen frem mot døden også bli lettere. Som Per Fugelli sier:  «Siste akt av livet kan bli finere og mer verdig hvis vi ikke gjemmer den bort».

 

{lang: 'no'}

Er helsevesenet til for pasient og pårørende eller er det motsatt?

Skrevet av Heidi Skaara Brorson, avdelingssjef pasientstøtte - onsdag 8. mai 2013
Skriv en kommentar

Kreftforeningen jubler for at det bevilges 100 millioner til “Morgensdagens omsorg” i revidert nasjonalbudsjett. Stortingsmeldingen setter pasienter og pårørende i sentrum.

«Morgendagens omsorg» er ment å være en mulighetsmelding for omsorgsfeltet. Her får pasienten en tydeligere rolle; “De har ikke bare sykdommer og problemer, men også ressurser de skal bruke til å mestre eget liv”. Tanken er at brukerstyring og bruker skal ha viktigere rolle. De ansatte skal jobbe sammen med og ikke for pasienten. Gjennom å styrke hverdagsrehabilitering skal  pasientens mestringsevne og ressurser mobiliseres.

Meldingen synliggjør endelig de pårørendes innsats, noe vi har ventet lenge på. Kreftforeningen har arbeidet for at pårørende skal bli sett og hørt og få nødvendig oppfølging. Nå tas dette på alvor og det bevilges 10 millioner til å styrke pårørendeomsorgen. Kjempebra!

Fremtidens utfordringer i helsesektoren krever medborgerskap og at flere av oss stiller opp som frivillige. Derfor har Kreftforeningen lenge mobilisert frivillige. Det er med glede vi ser et stort engasjement i befolkningen for å jobbe frivillig. Nå ser vi at «Morgendagens omsorg» også trekker frem frivillige som en viktig ressurs for fremtiden. Foreløpig legges 7 millioner på bordet for å øke frivilligheten. Vi gleder oss til å bidra.

Det viktigste fremtidsgrepet for helse-Norge er likevel bevilgningen til ny teknologi. Og derigjennom fremtidige tjenester vi i dag ikke kjenner til.  Teknologien kan bidra til at vi kan bo hjemme lenger, bedre Ikt-systemer gir pasienten større kontroll på egen helse og sparer helsevesenet for bruk av unødvendige ressurser .

Helsevesenet snus ikke på en dag. Den som leser «Morgendagens omsorg» grundig vil se at det kreves holdningsendringer i hvordan helsepersonell ser på pasienten, på sin egen hjelp, på mulighetene til å arbeide tverrfaglig, til å la frivillige slippe til. Men også til å være med på å finne de gode innovative løsningene sammen med næringsliv, ikt eller frivillige organisasjoner.  Det er derfor godt å se at det gis penger til kompetanse og forskning. Skal det jobbes annerledes må de ansatte få redskaper til å takle endringen og muligheten til å forstå hensikt og formål.

Nå forventer vi at Støre holder ord, – at dette ikke bare er valgflesk som blir saldert vekk. Vi stoler på, og jubler for, at pasient, pårørende, ansatte og frivillige får oppleve å gå veien mot morgendagens omsorg. Nå tror vi at helsevesenet er til for pasienter og pårørende.

{lang: 'no'}

Enkelt innsyn i egen journal må på plass

Skrevet av Anne Lise Ryel, generalsekretær - onsdag 17. april 2013
Skriv en kommentar

Regjeringen la nylig frem et forslag om å etablere en elektronisk pasientjournal som følger deg gjennom hele livet. Den skal sikre at oppdatert og korrekt pasienthistorikk følger pasientene og er lett tilgjengelig for leger og sykepleiere, samt pasienten selv. Forslaget får bred støtte både på Stortinget og blant pasientorganisasjonene, men det er ikke alle som liker at pasientene får mer makt.

Forrige lørdag var meldingen tema i Verdibørsen på NRK P2, der statssekretær Robin Kåss, sosialmedisiner Steinar Westin og psykiater Finn Skårderud deltok i debatt. Meningene var sprikende. Kåss kalte innholdet i meldingen en demokratireform, noe jeg synes er en god beskrivelse. Westin derimot omtalte forslaget som “vettlaus kjøring” og Skårderud snakket om pasientjournalen som “et farlig stykke tekst”.

Jeg blir opprørt over at noen leger tror de vet pasientens beste og opplever det som støy når pasienter er aktive og har meninger om helsen sin. Innsyn i egen helseinformasjon vil gi bedre oversikt og mer kontroll over behandlingsløp, og bidra til bedre kvalitet på journalene.

Illustrasjonsfoto nyebilder.no

Illustrasjonsfoto nyebilder.no

Dagens datasystemer snakker ikke sammen. Opplysninger må sendes på faks eller med drosje, og altfor ofte kommer de ikke frem i det hele tatt. Når leger og sykepleiere ikke har nødvendige opplysninger eller sitter med mangelfull historikk, går dette utover pasientsikkerheten.

Ivaretagelse av personvernet på en trygg og sikker måte er helt vesentlig ved innføring av elektronisk fellesjournal. Pasienter må kunne være trygge på at kontakt med helsevesenet ikke blir en belastning. Helsepersonell som skal se journalen må ha tjenstlig behov, logge seg inn og føre logg. Det er mulig å regulere både hvem som skal få tilgang, hva de ulike skal ha tilgang til og hva som kan unntas eller fjernes fra journalen.

Pasienter har rett til innsyn i egen journal i dag, men siden helseopplysningene ligger spredt på ulike datasystemer som ikke snakker sammen er det en prosess å få tilgang til alle data. En elektronisk journal gjør at pasienter ikke behøver å gå via fastlegen eller sykehuset for å få tilgang til egne pasientopplysninger. Dette vil styrke pasientsikkerheten og gi helsepersonell et bedre beslutningsgrunnlag.

Jeg er glad for at forslaget har fått så mye støtte. At pasienter får økt eierskap til journalen sin er en utvikling som heldigvis kommer, enten man liker det eller ikke. Helsevesenet er til for pasientene. Ikke omvendt.

Dette innlegget stod også på trykk i Dagbladets papirversjon 17. april 2013.

{lang: 'no'}

Ja til forskjellsbehandling!

Skrevet av Jannikke Ludt, seksjonssjef forskning - fredag 15. mars 2013
Skriv en kommentar

Kreftforeningens årlige innsamlingsaksjon, Krafttak mot kreft, er i full gang. Denne gangen til inntekt for økt forskjellsbehandling. Hvordan kan vi mene det?

Kreftbehandling er belastende. Den gir ofte store bivirkninger og senskader som kan prege resten av livet. Operasjoner, strålebehandling, cellegifter, hormonbehandlinger og andre medikamenter. Legene tar i bruk alle våpen de har og kreftsvulstene dør. Men det friske vevet og de friske delene av kroppen kan også få varige skader.

Man regner med at to av tre medikamentbehandlinger som gis er uten effekt på kreftsvulsten. Så lenge én av tre blir bedre, ofte helbredet, er det likevel klart at denne behandlingen må gis. I noen tilfeller er det slik at oddsen for å bli bedre eller bra av et medikament er én til ti. For å redde liv gis også denne medisinen, legene kan ikke annet. Men det betyr at ni av ti pasienter da gjennomgår en ofte svært belastende behandling, uten at de hadde nytte av den. Ingen vet hvem som faktisk trengte behandlingen og hvem som ikke gjorde det, dette er bare beregninger og statistikk. Men vi vet at svært mange pasienter får kreftbehandling som ikke virker eller ikke er nødvendig. Og vi vet at det koster å motta denne behandlingen. Det koster for samfunnet, men det koster særlig for den enkelte personen som i en kortere eller lengre periode blir sykere av selve behandlingen.

Kreftforeningen ønsker selvfølgelig ikke at færre skal få behandling. Det er anstrengelsene for å helbrede som har ført til at to av tre kreftpasienter nå overlever sin sykdom og vi vil fortsatt, og med full styrke, støtte forskning som driver overlevelseskurven oppover.

Foto: Per Sveinung Larsen

Foto: Per Sveinung Larsen

Forskning har lært oss mye om hvorfor ett medikament virker godt for én pasient, mens den er uten virkning for en annen som tilsynelatende har samme sykdom. Vi vet mindre om hvordan vi skal bruke denne kunnskapen til å skille mellom pasientene før de behandles. Men vi ser nye muligheter i moderne teknologi og i nyutviklede medisiner. Tiden er inne for å omsette den teoretiske kunnskapen til bedre verktøy for legene, slik at de kan gjøre mer kvalifiserte behandlingsvalg for sine pasienter. Her trengs det forskning nå.

Kreftforskere i hele verden er opptatt av hvordan man skal kunne utnytte den betydelige kunnskapen om kreftsykdommer og sykdomsmekanismer til å forutsi behandlingseffekt for den enkelte pasient. Det er stort trykk for å utvikle målrettede medisiner som rammer undergrupper av kreftsykdommer helt spesifikt. Det finnes flere på markedet allerede, og for noen undergrupper av kreftsykdommer er de svært effektive. Dette er veien kreftforskning og behandling nå tar. Man vil etter hvert få bedre og rimeligere verktøy for å finne fram til undergruppene av pasienter som har den beste effekten av de ulike behandlingene. Behandlingen for hver enkelt blir mer presis og målrettet, mer skånsom og mer effektiv. Den blir mer forskjellig.

Derfor sier vi ja til forskjellsbehandling. Og tiden for en forskningsinnsats på dette temaet er nå! Norge ligger langt framme innen kreftforskning. Vi har et meget godt Kreftregister. Vi har en liten, oversiktlig befolkning og ett helsevesen for alle. Alt ligger til rette for at norske pasienter skal være blant de første, som får nytte av moderne teknologi og en mer persontilpasset kreftbehandling.

For å nå målet er vi helt avhengige av din støtte. Derfor ber vi deg gi til årets krafttak mot kreft, hvor pengene går til nettopp forskning på personlig tilpasset kreftbehandling. Gi din gave på http://krafttakmotkreft.no, eller send KMK til 2277. Da gir du 80 kroner.

{lang: 'no'}

Lille pasient, hva nå?

Skrevet av Marte Gråberg, rådgiver i Kreftforeningen - onsdag 13. mars 2013
3 svar

Vi vil gjerne dele en tekst fra lederen for styret i Prostatakreftforeningens lokallag i Oslo, Einar Andresen. Den handler om Helsedirektoratets nei til kreftmedisinen Abiraterone – et legemiddel som er livsviktig for mange pasienter med prostatakreft.

Han vet godt at de prioriterer.
Det er det som blir kalt politikk.
Han har spørsmål til dem som regjerer.
Meget tung var beskjeden han fikk.

Hvordan skal han forklare sin kone
at vårt sykehus ikke har råd
til å gi ham Abiraterone,
det som legen hans vil han skal få?

Han forstår det er trangt i Albania,
og i Baltikum må de nok stri.
Men har virkelig Hellas og Spania
flere penger på boka enn vi?

Og han vet at de spurte ekspertene,
og at disse ga positivt svar.
Kanskje utvalget finner det ertende
at man glemmer den kunnskap de har?

Blir det neste de har å fortelle
at de heretter skal stramme til?
Alt for kostbart å lete i fjellet
etter turfolk som har gått seg vill!

Einar Andresen

{lang: 'no'}

Hvordan er det mulig?

Skrevet av Jannikke Ludt, seksjonssjef forskning - fredag 8. mars 2013
Skriv en kommentar

De norske medisinske fagekspertene anbefaler at nye legemidler tas i bruk slik at pasienter med føflekk- og prostatakreft får en bedre medisinsk behandling. Så leste vi i går at dette overprøves av Helsedirektoratet, fordi behandlingen er for kostbar(!).

Føflekkreft kan ramme unge mennesker. Matias har gitt sykdommen et ansikt. Han kjemper for å få Ipililumab, som er en av medisinene Guldvog i Helsedirektoratet nå ikke mener vi kan betale for i Norge.

Det vises til at Ipililumab bare forlenger livet med noen måneder. Ja, det er riktig at medisinen i gjennomsnitt forlenger livet i begrenset grad. Men; medisinene har liten virkning for mange, mens den virker svært godt for noen. Gjennomsnittet for livsforlengelse er ikke så overbevisende, men for noen betyr den liv eller død. Dødssyke pasienter som fikk medisinen for 4-5 år siden lever fortsatt et godt liv, og legene mener at medisinen kan holde sykdommen i sjakk et helt langt liv. Man har ikke lang nok erfaring enda til å vite. Uten at noen er villige til å betale for medisinen vil man heller ikke få vite hvor godt den viser seg å kunne virke.

Hvem er det Guldvog forventer skal betale for nye og kostbare medisiner, i det minste for å finne ut om de er så gode som man håper – om ikke vi skal gjøre det? Hvordan tror han at nye medisiner skal bli utviklet, slik at bl. a. kreft skal bli en kurerbar sykdom, om ikke vi som verdens rikeste land skal ta framskrittene i bruk? Hva skal drive fram forskning og legemiddelutvikling om resultatene av forskningen skal bli liggende på fabrikken? Samtidig som behovet hos de sykeste er udekket?

Det koster milliarder av kroner å utvikle et nytt legemiddel. Jo færre som bruker de nye medisinene, jo dyrere blir de for dem som tar de i bruk. Skal vi i Norge melde oss ut av en gjensidig avhengighet til beste for kommende generasjoner, fordi vi vil at andre skal ta regningen? Er det resten av Europa (Hellas? Spania?), USA, Kina eller Afrika vi mener er så mye bedre stilt?

Ipililumab er tatt inn i retningslinjene for føflekkreft i våre naboland. De gjør det for å forlenge livet til sine egne pasienter i dag. Men de gjør det også for å bidra til utvikling av nye medisiner for alle de pasienter som har en ikke-kurabel sykdom. Det er på denne måten kreftoverlevelse har gått fra én av tre pasienter i 1970 til to av tre pasienter i dag. Her må alle dra lasset. For dagens pasienter, som Matias – hvis liv kan avhenge av den nye medisinen.

Men også for morgendagens pasienter, som er avhengige av at alle stiller opp i kampen mot alvorlig sykdom. I hvert fall alle som har en tilstrekkelig økonomi til å klare kostnaden. Og det er mange – men altså ikke vi i Norge.

Hvor kostnadseffektivt er det å bruke 800-900 millioner kroner i året på norsk kreftforskning, og så ikke betale for fremskrittene og medikamentene som kommer ut av det?

{lang: 'no'}

Ingenting må være uprøvd

Skrevet av Heidi Skaara Brorson, avdelingssjef pasientstøtte - fredag 22. februar 2013
1 svar

Det er tøft å være kreftpasient og det er tøft å være pårørende.  Det er enda tøffere når du selv eller en av dine nærmeste har fått beskjed om at behandlingen ikke lenger virker. Hva gjør man da?

Vi har hørt tidligere kreftpasient Bengt Eidem på «Aktuelt» og «Debatten» de siste to dagene, der han har fortalt om pågående alternative behandlere. Han forteller at han fikk beskjed om å sette inn 4000 kroner på en konto for så å kunne bli «fjernhealet».

Bengt er ikke den eneste som opplever dette. Han tok ikke i mot tilbudet, men i en situasjon hvor man føler at alt håp er tatt fra en er det lett å kaste seg på. Og det er flere «der ute» som vil fortelle deg at akkurat de kan kurere deg. Men per i dag er det ikke dokumentert at noen alternativ behandling kan kurere kreft.

Jeg har snakket med pasienter som forteller at deres nærmeste har samlet inn mange penger for en utenlandsreise til en alternativ klinikk, og selv sier de at de skulle ønske de kunne slippe, men de vil ikke skuffe sine pårørende…. Og jeg vet at flere ikke har kommet hjem fra disse reisene, eller akkurat kommet hjem, for så å dø. Og kanskje står pårørende igjen med gjeld.

Det å være pårørende til en som ikke lenger får behandling for å bli frisk  kan være utrolig tøft, og mange føler at de må prøve alt, så de i ettertid kan tenke at det i alle fall ikke var noe som var uprøvd!  Dette kan gå på bekostning av den siste tiden man kunne hatt sammen, blant annet til å ta farvel i ro og fred. Vi vet at mange både pasienter og pårørende opplever å bli «overdynget» med kloke råd og med løsninger som kan helbrede. En jente jeg kjente var helt tydelig da hun var på vei inn i den siste fasen i livet. «IKKE kom til meg med kloke råd om helbredelse, jeg vil ikke bli lurt, jeg vil leve nå mens jeg lever!» sa hun.  Klokt sagt .

Vi vet også at en del alternative behandlere sier at man må tro på behandlingen for at den skal virke. Hva med de som dør av sin kreftsykdom, trodde de ikke nok?

Det er ikke lett å akseptere at man skal dø! Men ved å snakke sammen kan det være lettere.

I Kreftforeningen er vi opptatt av at pasienter og pårørende skal kunne gjøre kloke valg basert på  kunnskap. Lurer du på noe rundt alternativ behandling, ta gjerne kontakt med oss.

Tidligere innlegg om alternativ behandling:
Bengt Eidem: Kreftkrigens uærlige og naive profitører
Kreftforeningen og alternativ behandling

{lang: 'no'}

Åpen om kreft overfor arbeidsgiver – er det lurt?

Skrevet av Liv Eli Lundeby - seksjonssjef for levekår og rehabilitering - onsdag 13. februar 2013
Skriv en kommentar

TV-programmet Puls stilte denne uken spørsmål om det er lurt å være åpen om sykdom, også i forhold til arbeidsgiver og kolleger. I programmet kom det frem at personer som er åpen om sykdom kan risikere å bli diskriminert i ansettelser, selv om dette strengt tatt ikke er lov. Kreftforeningens rettighetstjeneste mottar ofte lignende henvendelser.

En dame som hadde fått brystkreft tok kontakt med oss. Hun var svært syk, men kom tilbake i jobb, og da var den gitt til noen andre. Hun og arbeidsgiveren prøvde sammen å finne en løsning, uten å lykkes. Slike situasjoner skaper rettsaker og vonde følelser. En annen ung jente var forholdsvis nytilsatt i et lite firma da hun ble syk, og de ansatte en vikar. Hun ville forsøke seg tilbake på jobb etter lengre tids sykdom, men arbeidsgiveren sa nei. Han klarte ikke å lønne flere og hun hadde vært borte så lenge. Også denne saken endte med rettsak.

Slike situasjoner kan ofte unngås, gjennom en tett dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i  en sykdomsperiode. Nav kan også bistå med råd og hjelp underveis.

Situasjonen er litt ulik for dem som er i jobb og dem som står utenfor arbeidslivet. Hvis du står utenfor arbeidslivet og skal søke jobb, kan det være lurt å tenke over disse spørsmålene:

  • Har du vært syk over lengre tid, vil din CV ha noen hull. Det er naturlig at arbeidsgiveren vil spørre om dette, så tenk gjennom hva du vil svare.
  • Noen forklarer hullene med lenger utenlandsopphold. Det er mulig, men vil du starte i et arbeidsforhold med en løgn? Hvilken tillit vil arbeidsgiveren ha til deg, hvis han eller hun finner ut av løgnen?
  • Kan sykdommen ha gitt deg noen erfaringer som kan være konkurransefortrinn i jobben? Utholdenhet? Evne til å takle uforutsigbare situasjoner?  Kjennskap til helsevesen og/eller NAV?
  • Hvis du som følge av sykdommen ikke kan jobbe fullt, reise eller har andre begrensninger, så er det lurt å være åpent om dette. Arbeidsforholdet blir ikke bra, hvis det er bygget på falske premisser.
  • Tenk på at det finnes hjelpemidler og tilretteleggingsmuligheter, snakk med NAV om hvilke muligheter du har, og vær gjerne forberedt før et jobbintervju.

arbeidsgiver-åpenhet-2

Hvis du derimot er i jobb når du blir syk, kan du tenke på følgende:

  • Mange klarer og kan jobbe underveis i et behandlingsforløp. En god dialog med arbeidsgiver og lege kan gi deg mulighet til å formidle hva du ønsker selv.
  • Klarer du å beholde jobben, til tross for sykdom, kan du unngå store økonomiske tap. Det å ende på arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon er sjelden økonomisk lønnsomt.
  • Arbeidsgiver skal tilrettelegge for deg, i den grad det er mulig. Dere må derfor snakke om fravær og nærvær. Du kan også ta med lege eller tillitsvalgt.
  • Nav har flere hjelpemidler og tiltak som kan brukes, så trekk gjerne dem med i dialogen.
  • Selv om du skal diskutere fravær og nærvær, er det ikke nødvendig å fortelle arbeidsgiver om diagnose og/eller behandlinger.
  • Du trenger ikke snakke om alt med alle, men du kan velge en du har tillit til som kan formidle videre det du ønsker. En e-post eller en blogg en gang i blant kan f.eks styre det du ønsker å formidle.

Det er laget en egen jobbstrategi for unge med nedsatt funksjonsevne, og NAV har ansatt en ansvarlig koordinator i hvert fylke med ansvar for satsningen: jobbstrategi
Det er også tilsatt en arbeidslivscoach i hvert arbeidslivssenter som skal støtte arbeidsgivere som tilsetter personer med nedsatt funksjonsevne.

Les gjerne mer på våre nettsider: Råd og rettigheter – arbeid

{lang: 'no'}

Hva forklarer forskjeller i kreftoverlevelse mellom land?

Skrevet av Ole Alexander Opdalshei, assisterende generalsekretær - mandag 11. februar 2013
Skriv en kommentar

Vi hører ofte fra politikere at norsk kreftbehandling er i verdenstoppen. På noen områder stemmer det, på andre ikke. En undersøkelse basert på tall fra seks land viste for et par år siden at andelen som overlevde en kreftsykdom var høyest i Sverige, Australia og Canada, mens den var lavest i Danmark og Storbritannia. Kreftoverlevelse i Norge var i en mellomposisjon.

Med andre ord: kreftbehandlingen i Norge kan bli bedre. Men for å vite hvilke tiltak som skal til, må vi ha mer kunnskap om hva som forklarer forskjellen. Hvorfor er det flere svensker enn nordmenn som overlever en kreftsykdom?

Det kan ha mange forklaringer. Forskjeller knyttet til behandling, diagnostiseringsmetoder, bruk av medikamenter, ulike behandlingsprosedyrer, eller organisering av helsetilbudet. Men det kan også være forhold knyttet til befolkningens holdninger til kreft, og kunnskap om symptomer. Vi vet at for de fleste kreftformer så er det slik at jo raskere man kommer til behandling, jo bedre er prognosen for å overleve sykdommen. Forsinkelser kan oppstå i flere faser i sykdomsforløpet. Flaskehalser i helsevesenet som gjør at personer må vente på utredning og behandling skaper forsinkelse. Det samme gjør fastleger som ikke avdekker symptomer på kreft, pasienter som selv blir gående lenge med symptomer uten å ta kontakt med lege.

Som en fortsettelse på undersøkelsen av kreftbehandling i de seks landene har forskerne nå sett på forskjeller mellom befolkningene. Kan folks kunnskap om symptomer på kreft og folk oppfatning av kreft som sykdom forklare variasjoner i kreftoverlevelse? 20 000 personer i de seks landene ble bedt om å fylle ut et skjema med spørsmål om deres kunnskap om kreft, og kjennskap til symptomer på kreft.

Resultatene fra undersøkelsen viser at det ikke er systematiske forskjeller i befolkningenes kunnskap og holdning til kreft som kan forklare variasjoner i kreftoverlevelse. Storbritannia, som har lav overlevelse, har en befolkning med lavest kunnskap om at kreft øker med alder. De oppgir også høy bekymring for å «kaste bort legens tid» på symptomer som ikke er kreft. Dette støtter hypotesen om at slike forhold kan påvirke kreftoverlevelsen i landet. Samtidig scorer den danske befolkningen høyt både på kunnskap om kreft og holdninger til kreft, selv om kreftoverlevelsen også er lav i Danmark. Nordmenn skiller seg i liten grad ut i undersøkelsen og ligger nær snittet.

Selv om en slik undersøkelse har noen metodiske svakheter, er den interessant. Den gir grunn til å tro at selv om holdningsarbeid og kunnskap om kreftsymptomer er viktig, er det andre forhold som kan forklare at kreftoverlevelsen i Norge er lavere enn i for eksempel Sverige. Neste steg av «seks-lands studien» er å se på om legers holdninger og kunnskap, kan bidra til å kaste lys over forskjeller i kreftoverlevelse. Vi vil følge også denne studien og se hva vi kan lære for å få norsk kreftbehandling opp på et absolutt internasjonalt toppnivå.

{lang: 'no'}