– Jeg unner ingen å oppleve det samme som meg

Klokken er 00:16 og jeg sitter oppreist i senga med mac-en på fanget. Jeg skulle egentlig ha skrevet et innlegg for Kreftforeningen i løpet av helga. Nå er det søndag kveld – og her sitter jeg. Jeg har utsatt å skrive, selv om jeg har hatt nok av tid til å gjøre det. Grunnen er at jeg noen ganger blir så sliten og lei av kreft at jeg nesten spyr. La meg forklare hvorfor.

#bareblid kan redde liv

I 2019 startet Kreftforeningen og jeg kampanjen #bareblid. Siden den gang har jeg brukt sosiale medier til å snakke om min kampsak: Ikke ta solarium og beskytt deg i sola! #bareblid har blitt hjertet mitt, og responsen på kampanjen har vært enorm. Jeg har ikke telling på hvor mange meldinger jeg har fått på Instagram, fra jenter som har sluttet med solarium og kjøpt solkrem etter de hørte om min historie.

Tusenvis av mennesker har endret sine solvaner, og jeg tror det er innenfor å si at #bareblid kan redde liv. Jeg er så takknemlig. Det at min triste historie om føflekkreft kan brukes til noe positivt, betyr alt for meg. Da var det nesten verdt det å få kreft, si (hehe neida, det var ikke det).

Ikke den samme Silje

Men, her er baksiden av medaljen. I sosiale medier kan jeg virke sterk, tydelig og full av energi. Jeg er åpen om min historie og skjuler ingenting. Men noen ganger kan det bli litt mye kreft i monitor. Slik har jeg følt det de siste dagene.

Sannheten er at jeg hater arrene mine.

Jeg er ikke den samme Silje som jeg var før kreften. Før flere operasjoner, komplikasjoner, arr og kontroller. Jeg sliter både fysisk og psykisk. Høyrebeinet mitt er dekket av store arr. Jeg pleier å tulle det bort og si at «jeg ser bare veldig gangster ut», men sannheten er at jeg hater arrene mine. Når jeg ser på dem blir jeg bare påminnet alt det vonde. Sykehus, kirurger, narkose, sprøyter, morfin, smerte.

Uforberedt på senskadene

En annen senskade er lymfødem. Jeg føler selv at ingen snakker om dette. Ingen forberedte meg på at etter operasjoner ville jeg ha et konstant hovent bein, og være avhengig av støttestrømper og fysioterapi livet ut. Noen ganger kan jeg ha så vondt i beinet mitt at det føles som en ballong som vil sprenge.

Lymfødem er kanskje det jeg hater mest, å ikke kunne gjøre det jeg kunne før kreft. For eksempel når jeg er på CrossFit og alle skal ta 50 burpees, så vet jeg at jeg egentlig bare klarer 35 med beinet mitt. Men jeg nekter å være svak og at Berit på 45 år skal være sprekere enn meg. Så jeg presser meg gjennom, for ingen skal merke at jeg egentlig ikke er 100 prosent fysisk frisk. Det er tøft å skulle være ydmyk overfor seg selv, og innse at jeg ikke lenger er den jeg var. At Berit faktisk er sprekere enn meg.

Tunge tanker

Dødsangst har også blitt en del av livet mitt. Flere ganger i måneden sliter jeg med å sovne og kan få helt panikk. Tanken på at jeg skal dø tidlig, at kreften kommer tilbake. Tanken på hvis jeg en dag får barn og aldri vil se dem vokse opp. Tanken på at jeg bare skal være borte, mens alle andre går videre. For mennesker gjør jo det, går videre. Men angsten er aldri så mektig som når jeg er på kontroll.

Du er fin som du er. Det holder å være #bareblid.

I fem år har jeg sjekket meg for tilbakefall av kreft. Inn på sykehuset og frem med ultralyd som scanner lymfene mine. Lukten av antibac og grillpølser fra kiosken mens jeg venter på svaret. Skal jeg dø eller skal jeg leve? Et spørsmål som ingen på min alder burde avvente svar på.

Jeg er kreftfri, men blir aldri fri fra kreften

Jeg vet ikke om dette ga en bedre forståelse. Kreft er så kompleks, som en løk med mange lag. Det tar aldri slutt. Arrene, lymfødemet og dødsangsten er en daglig påminnelse om at livet mitt ikke er det samme som før sykdommen. Jeg skal alltid snakke om #bareblid og jeg skal kjempe mot solarium til den dagen jeg dør. Men på vei dit kan det være at Silje ikke alltid er «bare blid», at jeg noen ganger er «bare lei» og at det må være lov. Jeg er kreftfri, men blir aldri fri fra kreften.

Jeg unner ingen å måtte oppleve det samme som meg. Derfor orker jeg dette. Tenk gjerne på det neste gang du synes det er stress med den solkremen eller du vurderer å ta solarium.

Du er fin som du er. Det holder å være #bareblid.