Kategorier

Kjære Norge, jeg er redd

Jeg hater å være den som ber alle andre om å ta hensyn. Men jeg har ikke noe valg.

16. november 2020

«Dette er ikke så mye en pekefinger, som det er en bønn: Vær så snill å ta hensyn litt til», skriver student og kreftpasient Anne Grethe Solbakken. Foto: Privat

TEKST
Anne Grethe Solbakken, kreftpasient

Dette året er fylt av spesielle minner for de fleste av oss. Å bli diagnostisert med lymfekreft med covid-19 som bakteppe topper definitivt listen for min del.

« Er jeg redd for å dø i en alder av 28? Ja, absolutt. Men det er ikke kreften jeg er redd skal ta livet av meg. »

Hele veien har jeg holdt fast ved at dette er noe som lar seg behandle. Noe som jeg kan, og skal, bli helt frisk av. Jeg har vitenskapen og statistikken på min side.

Det som skremmer meg, er smitten, og hvor mange som tar så lett på den.

Kreftbehandlingen har ødelagt immunforsvaret mitt, og med en pandemi rasende utenfor døren har det blitt mange søvnløse netter.

Det har vært skrevet mye om hvordan folk her i Trondheim er lei av smittevern. De er lei av koronatiltakene som er der for at sånne som meg skal overleve. De oppgir falske navn til utestedenes lister, og går på jobb rett fra reise til røde land.

De tenker vel kanskje at det ikke er så farlig, at risikogruppen er skjermet. For det har vært lite fokus på at unge, selvstendige mennesker også kan befinne seg i den gruppen.

« De fleste på min alder er ikke redde for å bli smittet, men vi er en del som har vært innendørs et halvt år, som virkelig kjenner på frykten. Hver dag. »

Jeg skulle ønske jeg kunne gå ut og gå på kafe, eller gå litt i butikker i sentrum, i stedet for å gå på veggen inne på studenthybelen hvor jeg har oppholdt meg siden i vår.

Jeg lever som om jeg er i karantene, med unntak av turene på sykehuset. En av de rareste tingene jeg savner er å kunne gå i matbutikken. Jeg har to av dem to minutter unna inngangsdøren min. Jeg har ikke vært innom noen av dem siden april.

De gangene jeg går ut, må jeg passe på at det ikke er i tiden når skoleunger skal hjem, og se til at det er en rute hvor det sjeldent er særlig folksomt og jeg kan klare å holde god avstand. Ofte oppleves det som tryggest å holde seg inne.

« En liten del av meg blir sint og frustrert når folk sier de er lei. »

Jeg vil riste dem og vise dem hendene mine som nå har en annen farge enn armene mine, fordi huden er skadet av gjentatte runder med såpe og vann, eller håndsprit.

Jeg vil vise dem hvordan jeg måler temperaturen min hver dag av frykt for at jeg kan ha en infeksjon, spriter dørhåndtak, skifter klær etter å ha vært utendørs. Hvordan jeg ikke har sett de fleste vennene mine her i byen siden i sommer, da vi kunne sitte ute med god avstand.

Hvordan jeg ikke har kunnet vært hjemme nordpå siden forrige jul.

« De skulle gjerne også fått se hvordan jeg ikke fikk ta med meg noen som støtte de gangene jeg var på sykehuset og kjempet den hardeste kampen jeg har kjempet noen gang. »

Hvordan jeg ikke har fått en klem siden pappa dro herfra i august. Hvor redd jeg har vært, og hvor redd jeg fremdeles er. Jeg skulle så gjerne delt litt av det med dem.

Jeg skulle ønske det bare var opp til meg selv. At det kun var mitt eget ansvar å ikke bli syk. Jeg hater å være tvunget til å be alle andre om å ta hensyn til meg og mitt nedkjørte immunforsvar. Men jeg trenger hjelp til det nå. Mine nærmeste gjør det de kan, og jeg gjør det jeg kan, men mange ganger kjenner jeg på tvilen. Er det nok?

Venninnen min som flyttet inn på stuen hos meg for å hjelpe meg under innspurten – tar folk hensyn til henne på butikken? Holder de avstand på bussen? Ser de henne og tenker at hun kan være nærmeste kontakt til noen med et dårlig immunforsvar?

Det er hun som holder første skanse trygg for meg, med alle belastningene det medfører for henne. Hun er også en som trenger at den generelle befolkningen de treffer på ute i offentligheten tar hensyn, for min skyld.

« Kjære Norge, jeg er redd. Redd for min egen del, og for dem som er i samme situasjon som meg, i tillegg til alle dem som lever innpå oss og gjør det de kan for å ta vare på oss. »

Dette er ikke så mye en pekefinger, som det er en bønn: Vær så snill å ta hensyn litt til.

Vi som ikke har et valg når det kommer til smittevern, er avhengige av det. Vi trenger at dere som er friske passer på.

Hvem som helst du møter ute, kan være nærkontakten til noen som ikke vil tåle å bli syk.

Innlegget ble først publisert av NRK.