Kategorier

Jeg var besatt av å være brun

Silje Helgesen tok sol opptil flere ganger i uken. Nå vil hun aldri sette sin fot innenfor et solstudio igjen.

4. juni 2020

JULAFTEN:

Jeg skjønner jo nå hvorfor pappa (t.v.) påpekte hvor brun jeg var midt på vinteren i kalde Norge. FOTO: Privat

Når jeg ser tilbake på denne perioden, kan jeg nesten lukte den salige blandingen av varm plastikk, solariumskrem og selvbruning – det gikk for langt.

Jeg tipper de aller fleste kan kjenne seg igjen i den sjokkerende tanken som lyder noe sånt som «HVA VAR DET JEG TENKTE MED?!». Denne dukker gjerne opp i sammenhenger hvor man blir presentert for gamle bilder av seg selv. Kanskje var sminken litt vel markant for sju år siden? Var håret litt for høyt? Eller var kjolen litt for kort?

Dette har jo noe med trender å gjøre, og de vil alltid fortsette å forandre seg – enten om vi vil det eller ikke. Ser jeg tilbake på mine foreldres ungdomstid for eksempel, så hadde den lyseblå Levis 501-buksa, den baggy «Ball»-genseren og det tuperte håret sin storhetstid. De fargerike skidressene og den karakteristiske hockeysveisen har også fått solt seg i glansen, på lik linje som at buffaloskoene rocket på 90-tallet.

Jeg derimot – jeg solte meg på Brun og Blid. På et tidspunkt var brunfargen mitt aller viktigste tilbehør, noe mange i min generasjon mest sannsynlig kan relatere til. På det verste (og bruneste) gikk det faktisk så langt at jeg følte jeg mistet helt «karakter» om jeg gikk en uke uten solarium. Jeg husker dessverre fortsatt den følelsen jeg hadde da jeg sto foran speilet og nærmest reiv meg i håret av fortvilelse fordi jeg ikke var så mørk som jeg ville være.

Helt besatt

Tro meg – jeg var brun nok! Jeg var en 17 år gammel jente som var helt besatt av å være brun, helst med en brunfarge skapt av kombinasjonen mellom den aller mest fancy solsengen i byen og fuktighetskremen «Dove Summer Glow». Selvfølgelig var viften helt avslått idet jeg lå i boksen og grillet meg på full styrke, for jo svettere, jo brunere. Desto flere kommentarer jeg fikk på hvor «tan» jeg var, jo tanere skulle jeg bli.

Året rundt skulle jeg gløde, og situasjonen ble selvfølgelig ikke noe bedre da jeg og russegruppen min fikk jobb på et solsenter i en periode for å samle inn penger til russebilen vår. Gratis sol i bytte mot litt promotering på sosiale medier = Perfekt! Da var det bare å gønne på med 30 effektive minutter flere ganger i uka.

Hudkreft

I dag sitter jeg igjen med den tanken jeg nevnte innledningsvis; Hva var det jeg tenkte på? Dette temaet var noe jeg for alvor begynte å fundere over da solarium og hudkreft var et sentralt innslag på «Nyhetsmorgen» tidlig en mandag da jeg gikk til jobb. Norge er faktisk helt på topp i verden blant de som får hudkreft. Mørke Norge med maks tre sommermåneder i året?! Det er selvfølgelig solarium og såkalte UVA-stråler som er den største årsaken til det.

Dessverre ser vi fortsatt flere tilfeller av folk som soler seg til hud- og føflekkreft. Jeg vet ikke hva som egentlig var årsaken til at jeg plutselig la brunfargen på hylla, men enten var det vel fordi jeg ble eldre og innså at brunfargen ikke nødvendigvis trenger å avgjøre hvor god dagen min blir, eller så kan det være at jeg i en alder av 21 år hadde brukt opp livets solkvote for lengst.

Å sole seg er selvfølgelig er helt greit i moderate mengder – og med god beskyttelse både i ansiktet og på kroppen, men selv drev jeg jo med overdreven soling i flere år før jeg endelig tok til fornuft.

Ikke verdt det

Nå vil jeg aldri sette min fot innenfor et solstudio igjen. Det er over to år siden jeg solte meg i solarium sist, og her sitter jeg, bleik og blid – og har det ganske ålreit likevel. Det er faktisk en ordentlig befriende følelse å ikke hele tiden måtte jage etter en brunfarge for å føle seg bra nok.

Så til dere unge som i dag desperat skraper sammen de siste myntene dere har for å sikre dere det ekstra laget med farge – det er faktisk ikke verdt det. Du blir verken penere eller lykkeligere av det, og du utsetter deg selv for en fare enhver glød ikke kan veie opp for. Og pappa – du hadde rett. Jeg skulle ha sluttet lenge før!

Dette innlegget ble først publisert i KK

Les Kreftforeningens solråd her.