Kategorier

Våren vet ikke at det er krise

Mette Førde Sørsdal (49) lever med uhelbredelig kreft. I dette innlegget deler hun sine refleksjoner rundt katastrofetanker og korona.

22. mai 2020

– Ikke glem å være en venn

Du må være ekstra raus med andre under denne omfattende, globale dugnaden, skriver Mette Førde Sørsdal.

Jeg ser på meg selv som en blid og positiv person, og selv om jeg ser nokså «frisk» og oppegående ut, lever jeg med en uhelbredelig kreftsykdom. Dette gjør at koronasituasjonen har forverret krisen for min egen del.

Frykten for utsatt kreftbehandling og koronasmitte kommer i tillegg til alt det andre. Flere med kreft kjenner nok på det samme: Du mister litt kontrollen over livet ditt.

Etter at jeg ble diagnostisert med føflekkreft sommeren 2015, måtte jeg lære meg gode mestringsstrategier og teknikker for å kunne håndtere sykdommen og få god livskvalitet. Jeg måtte rett og slett godta å bli en litt mindre versjon av meg selv.

Å leve med kreft kan til tider være utrolig tøft. Frykten for det usynlige som skader kroppen min. Når kommer det tilbake?

Du blir paranoid og det blir mange søvnløse netter. Tankene kverner, redselen kommer og går sammen med svettetoktene. Alt dette på grunn av noen usynlige kreftceller – som styrer livet ditt.

Koronaviruset er bare en ny trussel, men rammer så mange flere. Når livet plutselig tar en dramatisk vending og hverdagen blir snudd opp ned, er det helt naturlig å føle på usikkerhet og angst.

De aller fleste av oss håndterer uforutsigbarhet dårlig. Vi er ikke skapt for å leve i uvisshet. Derfor er det mange som sliter og har vanskelige dager akkurat nå.

Som kreftpasient har jeg blitt vant til å leve i en såkalt «unntakstilstand». Faktisk tror jeg at vi kreftpasienter kan bidra med våre erfaringer. Tålmodighet, godt humør og en veldig stor porsjon livsglede er min oppskrift. For meg har det alltid vært viktig å tenke positivt og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Man må finne gleden i de små, nære ting.

Når katastrofetankene tar overhånd, blir vi overmannet av angst. Hva gjør man da?

En psykolog sa til meg: Hold deg her, ikke i en tenkt fremtid. Bruk alle sanser. Se deg rundt, hør, lukt. Våren vet ikke at det er krise. Det som kan hjelpe mot katastrofetanker, er å være til stede her og nå.

Pust og ta kontroll på det du kan: Vask hender, hold avstand, ta vare på deg selv og andre.

Jeg har også hatt stor nytte av å dele med andre i samme situasjon, for eksempel gjennom Vardesenteret til Kreftforeningen på Haukeland. Der finnes alltid noen å prate med, både fagpersoner og mennesker som har kjent kreften på kroppen som deg selv.

Det er utrolig godt å kunne slippe masken av og til, og prate med noen som virkelig skjønner hva det går i. Jeg har lært meg å forholde meg bedre til bekymringstankene.

Vi kan ikke hindre at de kommer, men du kan prøve å unngå hekte deg på alle sammen. Eller prøv å parkere bekymringene til et bestemt tidspunkt på dagen, maks ti minutter, og så er du ferdig. Det krever litt trening, men kan være til stor hjelp!

Og så må du være ekstra raus med andre. Tenke at under denne omfattende, globale dugnaden er det enda viktigere å vise omsorg for hverandre, på nye måter. Akkurat nå kan vi ikke vise det i form av klemmer og fysisk kontakt. Vi kan alle trenge en heiagjeng som kan være der og lose oss trygt gjennom krisen.

Mange kreftpasienter har det nok litt ekstra tungt. Kreft tar dessverre ikke pause eller ferie, og tåler absolutt ikke karantene og utsettelser. Heldigvis bor vi et land som prioriterer kreftpasienter høyt i denne krisen.

Nå håper jeg bare at vi ikke har åpnet opp skoler og barnehager for tidlig, selv om jeg skjønner at samfunnet må tilbake til normalen igjen, og at mange med små barn kan ha en vanskelig hjemmesituasjon.

Samtidig er vi mange sårbare grupper som kan bli enda sykere og risikere å dø hvis vi blir smittet av korona. Derfor er det viktigere enn noen gang at vi tar hensyn og følger rådene fra myndighetene.

Men ikke glem å være en venn. En telefon har vi jo alle.