Kategorier

Takknemlighet og ydmykhet

21. november er den internasjonale dagen for bukspyttkjertelkreft. Sosialantropolog og forsker, Thomas Hylland Eriksen, lever med denne kreftformen, som kun én av ti overlever. Han skriver om hvordan kreftsykdommen har forandret hans syn på livet.

21. november 2019

Skrevet av Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog og forsker, lever med bukspyttkjertelkreft


Himmelen var blå som på et maleri. Det var helt i slutten av september, og luften utenfor var som champagne: Klar, ren, sprudlende, bar. Bladene i de tunge løvtrærne glødet som et bål i ferd med å slukne. Gresset var grønnere enn noe gress jeg kunne huske å ha sett før. På en sti gikk et par mennesker med en hund i bånd, og hjertet gjorde et hopp av lykke over at de fikk oppleve denne gnistrende høstdagen.

Et par dager i forveien var jeg blitt sprettet opp av kirurger på Rikshospitalet, halve innmaten var fjernet, og jeg var blitt lappet sammen ved hjelp av et par dusin kraftige metallstifter. Nå hadde jeg gradvis våknet opp av morfinrusen. I dag klarte jeg å ake meg ut av sengen og bort til en gåstol, og vagget noen forsiktige skritt ut av rommet, ned gangen og til en lenestol ved et vindu. Det var der jeg ble sittende et par timer og betrakte utsikten mot Gaustad.

Den euforiske opplevelsen av å være i live blir sjelden omtalt av kreftpasienter og deres nærmeste. Som regel er det frykt og dødsangst, grubling og bekymringer som danner gravitasjonsfeltet rundt kreft. Min opplevelse har vært annerledes.

Dette er ikke det samme som å si at kreftdiagnosen er uvesentlig, eller at behandlingene er uten belastninger. Tvert imot blir livet uvegerlig et annet etterpå. Også de som blir friskmeldt er merket med et arr som aldri blir borte: De forstår bedre enn et barn, bedre enn Siri og Alexa – ja, bedre enn mennesker som aldri har vært syke, at livet har en slutt, at det er en lukket sirkel. De vet også at det ikke er alt vi kan bestemme over. I vår snørrhovne, eplekjekke tidsalder som glinser av tro på vitenskap, fremskritt og modernitet, kommer det som en overraskelse på mange at de skal dø, og at det er lite de kan gjøre for å forhindre det. Enkelte nekter å akseptere det uunngåelige. De driver kanskje med tarmskylling, isbad og sjamanistiske ritualer, eller de betaler dyrt for å få hodet sitt frosset ned når de en dag oppgir ånden, i håp om at de skal kunne bli gjenopplivet en dag. Andre vet bedre. De har forstått at vissheten om vår egen dødelighet er det som gjør oss til mennesker. Vi vet ikke når dødsøyeblikket inntreffer (det kan være om fem sekunder eller om femti år) eller hvordan det skjer (du kan bli påkjørt av trikken, bli spist av en krokodille, få hjertestans eller kreft), men at sanden renner ut av timeglasset er det ingen grunn til å tvile på for dem som ikke tror på magi; eller, som filosofen Peter Wessel Zapffe uttrykte det, vi er dødsdømte fra det øyeblikket vi blir født.

Uttrykt på denne måten lyder det som om glasset alltid vil være halvtomt og at verden er en jammerdal ettersom den dømmer oss til døden fra fødselsøyeblikket. Det er en måte å se det på, men den er ikke videre meningsfylt. Faktisk mente Zapffe at livet var meningsløst fordi det manglet en overordnet mening. Han stilte for høye krav. Der jeg satt i en lenestol på Rikshospitalet, nyoperert og avkreftet, i en tilstand der jeg hadde gått fra å være en ungdommelig og atletisk 54-åring til å bli en skrøpelig skilpadde på 85 i løpet av et par døgn, opplevde jeg at sollyset, høstfargene og det irrgrønne gresset utenfor vinduet var mer enn nok til å føle takknemlighet over den korte stunden vi mennesker virrer omkring her.

Om du ikke har tatt det innover deg tidligere, forstår du at livet har en slutt når du får kreft uten utsikter til full helbredelse. Det er da leger og sykepleiere slutter å gi råd om trening og kosthold, og i stedet råder deg til å glede deg over livet her og nå. Du har aldri likt ord som ‘uhelbredelig’, ‘pasient’ og ‘prognose’, men det er ikke alltid tro kan flytte fjell. Det kommer en dag da ikke engang språket kan redde deg bort fra det uunngåelige, altså din egen dødelighet.

Helsepersonell har fortalt meg at mange reagerer med bitterhet, dødsangst og sinne når de får beskjeden om at det er lite som kan gjøres. Dette vet jeg ikke noe om, men jeg kan i det minste anføre at min egen reaksjon var annerledes. Selvfølgelig er det mye vi ikke kan gjøre noe med. Å reparere et defekt menneske er noe annet enn å bytte deler på en oppvaskmaskin som har sluttet å virke. Det var først da jeg innså at fremtiden er usikker, og trolig kortvarig, at jeg ble i stand til å glede meg genuint over høstfargene utenfor vinduet. Jeg hadde alltid likt å lage mat, men nå ble den kulinariske interessen dypere og sterkere. Jeg fylte mellomrommene som ble igjen, ikke med arbeidsoppgaver som tidligere, men med lesning og musikk. Jeg var sammen med familien på litt andre måter enn før. Det som forbauset meg mest, var at kreften førte til at jeg ble fylt av ydmykhet over å ha fått lov til å leve i denne fantastiske verdenen så lenge, og takknemlighet over å ha mennesker rundt meg som betyr like mye for meg som jeg betyr for dem.

Minervas ugle flyr ved solnedgang, skriver filosofen Hegel, og med det mener han at du forstår et fenomen best idet det er i ferd med å forsvinne. Slik er det kanskje med livet selv. Kanskje det først er når vi forstår at livet muligens nærmer seg slutten, at vi virkelig lærer å sette pris på det. Det kan jo ikke lenger tas for gitt. Livsfølelsen får en intensitet som manglet da returbilletten fremdeles var åpen.