Ingen brunfarge er verdt å få kreft for

Da Silje Axelsen var 26 år fikk hun føflekkreft. I dette innlegget deler hun historien sin og engasjementet for å redusere bruken av solarium blant unge – i håp om at andre ikke skal havne i samme situasjon.

Dette innlegget er mer enn 3 år gammelt
Silje Axelsen

Vi har nok alle vært der. Kjent på presset om å bli brunest mulig. Kanskje etter en tur til Thailand eller en lang sommerferie i Norge. Jeg husker selv da jeg var yngre, at jeg gledet meg til å komme hjem fra ferie og vise alle vennene mine hvor mye farge jeg hadde fått. «Shit, så brun du er Silje» – de beste ordene jeg kunne høre.

Jeg har vokst opp i et normalt hjem, på ei lita øy utenfor Kristiansand. Vi har alltid vært mye ute ved sjøen og reist på ferier. Jeg brukte alltid solkrem, men ikke med høy faktor så klart. Jeg skulle jo bli brunest mulig. Solkrem med karoten og sololje ble smurt på min nordiske hud, og jeg la meg ut som et egg som venter på å bli stekt.

Om vinteren da jeg følte meg «hvit og sur» kunne jeg av og til gå innom solarium for å bli «brun og blid» – slik flere jenter på min alder gjorde. Jeg følte meg vakrere og jeg fikk mer selvtillit. Dessverre.

Dødsbuskapet

Da jeg var 26 år gammel ble livet brått snudd på hodet. Jeg stod i butikken, hadde akkurat vært på trening og følte meg digg. Klar for å dra til Barbados om noen få noen uker. Livet var perfekt. Plutselig ringte telefonen og en stemme sa «Silje, du har fått kreft». Jeg svarte «kan jeg dø?», og fikk et svar jeg ikke ville høre. Jeg la fra meg handlekurven og gikk ut av butikken. Livet ble aldri det samme. Og jeg kom meg aldri til Barbados.

«Malignt melanom» sa legen i den hvite frakken på Sørlandet sykehus. Bedre kjent som føflekkreft. Det viste seg at en føflekk jeg hadde fjernet på høyre kne hadde kreft i seg. Den hadde spredd seg til lymfeknutene rundt, og var veldig aggressiv. Jeg spurte flere ganger om jeg kom til å dø. Ansiktet til legen så bekymret ut. Jeg kastet opp og besvimte.

Jeg våknet opp på en benk og så kjæresten min holde bena mine høyt, mens han klemte dem inntil kroppen sin og prøvde å holde tårene inne. Selv i dag blir jeg kvalm av lukten av plastikkhansker og antibac. Det minner meg om den verste dagen i mitt liv.

Feirer hvert år jeg lever

Jeg ble operert i april 2016. Siden da har jeg hatt jevnlige kontroller, gjennomgått en rekke undersøkelser og besøkt ulike spesialister. For hver kontroll blir jeg like redd – redd for leger i hvite frakker med bekymringsfulle ansikter, som på nytt skal si at kreften er tilbake.

Heldigvis er jeg nå 29 år gammel og kreften har ikke kommet tilbake igjen. I august feirer jeg fire år som kreftfri. Mange synes det er trist å bli eldre, men jeg feirer hvert eneste år som går.

Du som leser dette lurer kanskje på hvorfor jeg deler min historie. Jeg ønsker ikke sympati eller oppmerksomhet. Jeg ønsker å skape en åpenhet rundt føflekkreft, og informere om hvor dødelig og farlig det faktisk er – og at de aller fleste tilfeller kan forebygges.

Ung og ubevisst

Norge ligger på verdenstoppen i både forekomst og dødelighet av føflekkreft og hudkreft, et diplom vi kunne vært foruten. Årlig får over 2200 nordmenn føflekkreft, og rundt 300 personer dør av sykdommen. Mange av disse kunne vært spart hvis vi var mer forsiktige i solen og solarium ikke fantes.

Forskningen er helt klar på at bruk av solarium kan gi føflekkreft, og jo tidligere man starter å bruke solarium, desto mer øker risikoen. Solarium forårsaker en vesentlig andel tilfeller av føflekkreft blant de under 30 år.

Nå vet jeg veldig godt at det er bedre å være bleik og frisk, enn solbrun og syk. Jeg skulle ønske 18 år gamle Silje også forstod det.

Var dette nyttig?