Kategorier

Er det slutt på å reise nå?

Magnhild (64) har hatt kreft i 17 år. Å reise er hennes største interesse - men hobbyen utfordres stadig i møte med forsikringsselskapene. Å være kronisk syk og skulle bestille reiseforsikring er ingen enkel kombinasjon.

Flere ferier har gått fløyten pga Magnhilds sykdom.

Jeg er blitt en vanskelig kunde for forsikringsselskapet. For to år siden, da vår sedvanlige Spania-tur ble kansellert for andre gang – med fire års mellomrom, fikk jeg spørsmål om jeg visste at jeg var syk før jeg bestilte reisen. Senere fortalte kreftlegen meg at jeg var «kronisk kreftsyk» – en i seg selv nedslående melding, medisinsk sett. Men også juridisk er det blitt vanskeligere, for reiseforsikringen dekker kanskje ikke 100% lenger.

Tolkningen av reiseforsikringens betingelser for en «kronisk syk» er imidlertid svært lite entydig, men jeg har mistanke om at kunder som meg lett kan havne i krangel om reiseforsikringa.

Hver eneste høst har jeg og min mann leid en leilighet i Spania, ikke minst fordi min kjære har lett for å bli noe depressiv når vinteren nærmer seg. Og vi har alltid funnet de billigste billettene, fordi vi kunne planlegge lang tid på forhånd. I 2014 måtte vi avlyse Spania-turen, fordi jeg plutselig fikk påvist spredning til eggstokkene og bukhinna. Operasjon og cellegift. Og lang rekonvalesens. Den innkjøpte Spania-turen måtte vi bare se langt etter. Jeg ble veldig overrasket da jeg havnet i diskusjon med forsikringsselskapet om hvorvidt jeg var berettiget erstatning. «Du visste jo at du var kreftsyk da du bestilte billettene?» Ja, det gjorde jeg. Men det var lenge før sykdomsspredningen.

« Du visste jo at du var kreftsyk da du bestilte billettene?», spør forsikringsselskapet. »

Jeg er 64. Jeg har hatt kreft siden 2010. Brystkreft med spredning i to etapper, og med lange, gode perioder innimellom. Siste spredningsfunn var i hjernen, i fjor sommer. Heldigvis er jeg i bra form, brukbart opplagt og uten smerter. Jeg prøver til og med å jobbe litt på mitt hjemmekontor på loftet.

Men mye er likevel blitt veldig annerledes. For en kontrollfrik som meg er uforutsigbarheten og de stadige endringene i kalenderen nesten like krevende som sjølve sykdomsutviklinga. I perioder kvier jeg meg nesten for å gjøre avtaler med folk, for det blir stadig vekk kjedelige endringer. Dagsformen er én ting, men det dukker også opp uforutsette ting pga sykdom/behandling. Dermed er det blitt endel begrensninger – særlig på reisefronten. Etter operasjonen i hodet får jeg heller ikke lov til å kjøre bil, så det butter på alle kanter. Jeg er ikke typen til å bli selvmedlidende, men det holder hardt noen ganger.

Tanken kommer: Skal jeg aldri mer kunne reise utenlands? Noen sier at det fins spesielle – og dertil rådyre – reiseforsikringer for folk som er blitt kronisk eller kritisk syke. Jeg har googlet, lett og ringt rundt, men ennå ikke funnet noe forsikringsselskap som kan tilby dette. Er det noen der ute som har funnet denne spesialreiseforsikringen, så meld endelig fra! Så skal vi vurdere om vi kan ha råd til den.

Akkurat nå er jeg midtveis i en cellegiftbehandling, der jeg får ny kur hver tredje uke. Og formen innimellom er bra, mye takket være en ny kvalmestillende vidunderpille. Formen er iallfall bra nok til å ta en liten tur til Danmark – tenkte jeg, der vi hver sommer pleier å være på Riverboat Jazzfestival, midt på Jylland.

Jeg la en plan: Jeg ventet så lenge jeg turte med å bestille hotellrom for tre netter. Det meste var utsolgt da jeg endelig – og heldigvis – fikk booket et dobbeltrom i Silkeborg. Og jeg turte ikke annet enn å ta det dyreste alternativet, for da var iallfall gratis avbestilling inkludert, i tilfelle forsikringsselskapet igjen skulle si: Men du visste jo…..

Så var det ferjebillettene. Nå var det så tett innpå avreisetidspunktet – bare en liten uke – at jeg gamblet litt og valgte å kjøpe den billigst mulige ferjebilletten, uten avbestillingsrett. Jeg kjente meg jo så kvikk.

Men plutselig var blodverdiene mine for dårlige, så kur nummer fire ble utsatt, og jeg skjønte kjapt at der gikk Danmarks-turen fløyten. Mens jeg skriver dette, er våre jazzvenner i storteltet på Silkeborg torg og følger åpningen av festivalen. Her sitter jeg, og her sitter min mann. Begge litt molefunkne og skuffa over at vi ennå en gang måtte kansellere. Det dyre hotellrommet ble avbestilt – uten omkostninger. Og det gjenstår å se hva forsikringsselskapet sier om refusjon av reiseutgiftene.

Jeg kan umulig være eneste kronisk syke kreftpasient som har fått problemer med avlyste reiser og diskutable forsikringskrav. Jeg skulle likt å vite hva andre «kronisk syke» erfarer. Så lurer jeg også på i hvor stor grad legen skal involveres i mine reiseplaner – hver eneste gang vi skal av gårde. Jeg syns liksom at disse legene har det travelt, og vil bli minst mulig hefta med sånne umedisinske trivialiteter som å vurdere om jeg kan bestille høstferiebilletter i april.

Fordi jeg går på arbeidsavklaringspenger, skal jo NAV også på banen hver gang jeg har tenkt å forlate landet. Og de skal ha søknaden inne så lang tid på forhånd at min «tett innpå»-strategi for Danmarks-turen blir helt umulig å praktisere!

Heldigvis er det mye annet moro å finne på. Jeg prøver så godt jeg bare kan. Mest gleder jeg meg, akkurat nå, over at legene sier cellegifta ser ut til å virke. Da er det vel verdt å møte opp til neste kur. I morgen. Mens musikantene svinger sine horn i Silkeborg. Og jeg skal bli frisk. Om ikke «kronisk frisk», så iallfall behandlingsfri kanskje. Og få en etterlengtet forlengelse av gode dager og år. Og med fortsatt mulighet for å gjøre det vi har drømt om hele livet: Reise!