- Jeg skal ikke gi meg nå!

Astrid (29) fikk hjernesvulst i 2011, og lever i dag med uhelbredelig kreft. Hun blogger om det å sette seg mål og om å finne motivasjon gjennom år med senskader og utmattelse.

Astrid fant tilbake til friluftsinteressen etter hun fikk kreft.

Motivasjonen er ikke alltid den samme. Ikke alltid til stede, ikke alltid tilstrekkelig. Men målet er der, og er man sta og litt «flink pike» av natur, så kan det av og til være nok.

Og litt sånn er jeg; kan være langt nede, helt i kjelleren, miste lysten og motivasjonen, men så er det den lille stemmen som sier: Du skal vel ikke gi deg nå?

For snart ett år siden satte jeg meg et mål. Det var 29 års dagen min, jeg hadde ingen planer, var sliten og smålei, og ikke så veldig klar for å skulle fylle år. Bare en måned i forveien hadde jeg pakket med meg etter ti år i Oslo og flyttet vestover igjen, en prosess som kan være en energityv selv for den friskeste av oss.

Men, solen skinte, det var en nydelig vårdag i Bergen, og jeg ville ikke sitte inne og synes synd på meg selv på bursdagen min. Så på impuls tok jeg bussen til byn og gikk 908 trappetrinn rett opp Stoltzekleiven. Og det, var starten på mitt «Stoltzeneventyr».

Etter at jeg fikk diagnosen hjernesvulst i 2011, gikk gjennom operasjon og tunge år med sorg, utmattelse og senskaden fatigue, så ble trening og fysisk aktivitet viktig for meg. Det var det som holdt meg gående gjennom tunge perioder og lyse perioder, oppturer og nedturer. Men det var først våren 2016 jeg virkelig fant tilbake til friluftsmennesket i meg. Mens folk flest var på jobb eller skole, brukte jeg de gode dagene mine på fjellturer og trening. Noe jeg har fått veldig mye igjen for, både fysisk og psykisk.

Men tilbake til dette målet mitt. Den første turen opp Stoltzen ga mersmak. Det var gøy, det var tungt, det ga meg mestring, og utsikten og den friske luften er en type terapi man ikke får kjøpt for penger. Det ble både to og tre turer den våren. Og etter et par måneder så jeg at det var gjennomførbart ukentlig, bare jeg lot kroppen få den hvilen den trengte mellom slagene. Og dermed var #ukensStoltzen født.

Jeg satte meg mål, slo mine egne tider, utvidet turen, gikk lenger, og gikk oftere. Jeg hadde styringen, gradvis bygget jeg meg opp en sterkere kropp, en sterkere psyke, og jeg fikk følelsen av å være herre over egen kropp igjen.

I juni i fjor feiret jeg fem år som kreftfri. Jeg samlet venninnegjengen i Oslo, og vi koste oss med sushi og bobler i glasset. Livet var deilig. Sommeren fortsatte, og selv med en ytterst grå og våt julimåned her i Bergen, koste jeg meg med min ukentlig Stoltzen og andre turer.

Så kom august, og min første årlige kontroll på Vestlandet. Jeg var sjelden nervøs før disse MR-kontrollene, det hadde gått fem år, jeg forventet bare en tommel opp. Så jeg kledde meg i treningstøy og satte meg på bussen mot Haukeland. Skulle jeg likevel mot sentrum, kunne jeg jo gå Stoltzen med det samme.

Det ble tur den dagen også, men langt i fra noe rekord. Dette var nemlig den dagen jeg fikk vite at sykdommen jeg trodde jeg var kvitt, er en såkalt «ikkje-kurerbar kreftsjukdom».

Bussturen videre til sentrum ble tårevåt. Sjokk, kaos, tusen tanker, ingen tanker, lammelse, hysterisk grining, jeg klarte ikke holde noe tilbake. Men opp Stoltzen skulle jeg, og opp kom jeg. Og det tror jeg var det lureste jeg kunne gjøre der og da. Jeg fant roen på toppen der den dagen, satte meg på kanten og så utover en tåkelagt by, og bare pustet.

Jeg har vært gjennom både ny operasjon og en kombinasjon av stråling og cellegift. Fremdeles går jeg på månedlige femdagerskurer med cellegift. Selv om svulsten igjen er fjernet, så vet jeg nå at flere tilbakefall vil komme, og behandlingen jeg får er for å utsette disse, ikke for å kurere selve kreften. Det er tungt, det er vanskelig, det er til tider uforståelig, men heldigvis har jeg fremdeles den lille stemmen som sier: Du skal vel ikke gi deg nå?

Så #ukensStoltzen og resten av fjelltoppene i vårt langstrakte land: I’m coming for you!

Les mer om Krafttak mot kreft