Kategorier

En historie om å miste sin mor

Ulrik er en helt normal tenåring. Han går i 10. klasse. Livet er riktignok ikke lett å takle når mor blir langvarig syk og til slutt dør.

Illustrasjonsfoto: Nina Indset Andersen/NTB scanpix

Historien er skrevet av Rita Julien Justnæs og er fiktiv. Justnæs har jobbet mange år som lærer og erfaringer fra yrket har lagt grunnlaget for fortellingen om Ulrik.

 

Ulrik sitter på første rad. Han sitter nærmest kateteret. Han kjenner at mobilen varmer mot låret. Han vet at det er en melding fra mor. Hun er til kontroll på sykehuset i dag.

Det er i dag hun får beskjed om hun må gjennom flere cellegiftkurer, eller om de bare skal avslutte hele behandlingen.

Ulrik vet at det ikke er lov å sjekke mobilen i timene, men han klarer ikke å tenke på noe annet enn det som skjer på sykehuset. Tenk hvor mye roligere han hadde vært, om han bare kunne fått lese en sms.

Han burde fortalt om alt sammen til læreren, men han orker det bare ikke. Akkurat i dag har Ulrik mer enn nok med seg selv, han orker faktisk ikke å forholde seg til noen andre.

Det er FN-dagen. Et kart har vært nede og dekket tavla, men i dag ser Ulrik bare sin egen lille by.  Kroppen hans kribler forferdelig, han er varm og kald om hverandre. Han har bestandig vært sånn akkurat passe flink på skolen, men i det siste har han hatt så lyst til å stille seg midt på gulvet og si: «Nå driter jeg i det hele». Han får seg ikke helt til det. Det har han liksom lært hjemmefra, holde ut, tåle, stå på og ikke gi seg. Følelser snakkes det mest om i taler. Før mor ble syk kom Ulrik alltid hjem før henne. Han var hjemme alene en time før hun kom. Ett av de første spørsmålene var bestandig om han hadde startet med leksene. Det gikk ytterligere en time og så kom faren. Han spurte alltid moren om Ulrik var inne og om han har begynt med leksene. Akkurat som om mor skulle stå til regnskap for det. Det var det samme hver eneste dag, utenom i helger og høytider.

Etter skolen skal faren hente Ulrik. De skal møte mor på sykehuset. Hun pleier alltid å være så kvalm etter cellegiftbehandlingene. Ulrik pakker sekken, sier ha det til læreren, før han går mot parkeringsplassen ved kirka. Han føler det er litt annerledes enn de andre dagene, men klarer ikke helt å forklare hvorfor. Han kjenner bare at han er så urolig inni seg.

Han har akkurat tenkt tanken da August i klassen roper på han og spør om han vil være med på stasjonen. August har spurt tidligere også, men da har Ulrik svart unnvikende. Grunnen er at en av venninnene til mor hadde sagt at på stasjonene gikk kun de udugelige ungdommene. Hun sa det på en av bokklubbmøtene hjemme hos mor. Ulrik trodde de leste bøker, men de satt bare og skravla.

Han husker at han tenkte at August er mye bedre enn han i matte, så helt udugelige kunne ikke de som vanka på stasjonene være. Han er bare opptatt av å få sett hva mor skrev til han. Det er to meldinger i innboksen. Den første er fra mor. Merkelig nok blir Ulrik litt skuffet fordi hun sendte en melding fra venteværelset, på tur inn til legen. Han vil vite hvordan det går, ikke bare at hun er på kontroll.

Det andre bildet er en MMS fra et ukjent nummer. Det er et bilde av mange mennesker som holder hender. Det er ikke tekst under. Ulrik rekker ikke å undersøke mer akkurat nå.

Far er nokså taus. Som regel snakker han som en foss, liksom litt redd for at andre skal få tid til å si noe. Ulrik og far prøver å finne en parkeringsplass rett ved sykehuset. De må kjøre rundt rondellen flere ganger.

«Du må bare gå inn før meg, Ulrik, så parkerer jeg bilen og kommer.»
Nei, svarer Ulrik. Han vil vente. Han vil ikke møte mor alene, men har en følelse av at far vil at han skal gå først. Så blir det liksom lettere for han å komme etterpå. Far fikser litt på håret i speilet og børster bort støv fra jakkeslaget før han setter kursen mot betalingsautomaten.

De går sammen, men likevel med god avstand til hverandre mot hovedinngangen til sykehuset.

« Far strekker frem begge armene mot Ulrik. Han kan ikke huske å ha kjent armene til far så hardt rundt seg noen gang. »

Noen uker senere

Himmelen ligger som en blå duk over byen. Det er ingenting som tyder på væromslag, men allikevel skal dette blir den mørkeste dagen i Ulrik sitt liv. Det han aller mest hadde fryktet, er et faktum.

Hjemmesykepleien hadde den siste tiden nesten blitt en del av familien. De var der hver dag og to ganger om natten. Ulrik så at far bare ble mer og mer sliten. Det hadde vært en tung tid for ham også. Mor var hjemme inntil for to dager siden. Nå lå hun på sykehuset for å få mer surstoff, men også for å få morfin som smertestillende. Etter noen få timers søvn var Ulrik og far tilbake på sykehuset. Det stedet de har hatt mange lange stunder de siste dagene.

Tante og onkel sa at de kunne avlaste, slik at Ulrik og far kunne dra hjem og sove innimellom.

De trengte å ha krefter til mor og de trengte å ha krefter i tiden som lå foran dem. Det hadde tante Sigrid sagt og ikke minst sykepleieren Eva hadde minnet dem på dette flere ganger.

Far sitter og holder mor i hendene mens Ulrik sitter på stolen ved siden av. Han forstår ikke med en gang hva som skjer. Pusten til mor blir helt borte i noen sekunder, før det kommer et kraftig rykk i den tynne kroppen. Hun trekker pusten dypt og ser rett mot far. Øynene hennes ruller litt bakover og lukker seg, for så å åpne seg igjen, stirrende.

– Nå er det over, sier far og snur seg mot Ulrik. Tårene hans bare renner. Far strekker frem begge armene mot Ulrik. Han kan ikke huske å ha kjent armene til far så hardt rundt seg noen gang. Han holder så lenge. Ulrik gråter så han hikster.

De visste hun skulle dø, allikevel kjentes det for Ulrik som om deler inne i ham hopper ut. Var det virkelig sant, er hun ikke mer?

Pleieren Eva kommer inn akkurat da far skal til å dra i ringesnora. Hun går bort og legger hånden på kinnet til mor. Deretter tar hun Ulrik og far i hånda. Så drar hun en av stolene inntil sengen slik at hun kan sitte sammen med dem. Ulrik prøver å tørke tårene med genserermet. Eva ser det og henter servietter fra en beholder borte ved døra. Slik sitter de lenge før noen av dem orker å snakke.

Eva henter en hvit tøyserviett og et hvitt stearinlys som hun setter på nattbordet. Hun spør om Ulrik ville tenne lyset. Så går hun ut fra rommet, og kommer etter litt tilbake med et lite sølvfat med en tynn duk, en liten kanne med kaffe, melk i en bitteliten mugge, en cola og to glass. Eva er vennlig og det virker som om Ulrik og far er de viktigste personene for henne. Hun spør om det er noe de lurer på eller om de har noen spesielle ønsker.

Ulrik tar colaflaska opp til munnen. Han er så uendelig tørst, han kan ikke huske at han har drukket noe siden han besøkte mor i natt.

Dagen ble så lang. Det hadde skjedd så mye, og enda lengre skulle den bli.

 

Historien er skrevet av Rita Julien Justnæs.

Du kan lese mer om barn som pårørende på våre nettsider