Skulle jeg bedt om flere klemmer?

Da Juli (51) fikk kreft, valgte hun å holde det for seg selv - hun ville skåne sine fire barn så lenge som mulig. At ensomheten dermed skulle bli så stor, var noe av det tøffeste for henne. Denne bloggen er en samtale med hennes venninne, Camilla, som ligger i koma.

Hei Camilla. Du ligger her ennå, ja. En stund siden jeg har vært hos deg nå. Det har vært ferie. Og livet mitt har slått litt kolbøtte. Jeg har savnet deg veldig. Din fornuft, ditt rolige vesen og støtten du ville gitt meg. Er litt usikker på om dette er noe å fortelle deg, siden jeg helst vil ha deg ut av koma og ikke lenger inn i det. Men jeg har behov for å fortelle. Trekker stolen helt inntil sengen din, jeg.

Jeg er jo morgenfugl, vet du, tidlig oppe og rett i dusjen. En morgen i april blir litt annerledes. Da jeg kommer til puppevasken oppdager jeg en kul. Jeg kjenner etter en gang til. Jo, det er en liten kul der. Neste morgen sjekker jeg igjen, den er der. Sånn går det noen dager og kulen er fortsatt der.

Jeg klarer ikke å deale med det. Er så mye i livet mitt for tiden, Camilla, og jeg er fortsatt ganske ny i jobben min, så jeg finner på unnskyldninger for ikke å gjøre mer med dette. Men tanken på denne kulen opptar meg mer og mer, så jeg tar mot til meg og får en time hos legen. Blir raskt henvist til mammografi. Er spent og litt urolig, men undersøkelsen går fint. Jeg må ta nytt bilde like etterpå, og deretter biopsi. Uroen inni meg vokser. Jeg tørker tårer og går ut i solskinnet, fast bestemt på å holde dette for meg selv, ferien står for døren og jeg vil ikke bekymre noen.

En søndag morgen to uker senere kommer telefonen fra legen min. Han forteller at jeg har kreft. Tårene renner. Det eneste jeg husker videre er at “du er henvist til Ahus for hurtig behandling og pakkeløsning”. Jeg sier at vi reiser til USA i morgen, og han svarer “Er du sikker på det?” Det eneste jeg er sikker på akkurat nå er det. Han sier at han ordner det slik at jeg er får behandling rett etter ferien.

Jeg bestemmer meg så, Camilla, for ikke å dele denne kreftnyheten med noen. Det er min måte å beskytte meg selv på og jeg har ingen svar på spørsmålene jeg vet vil komme. Dessuten vil jeg ikke ødelegge ferien for noen av de jeg er aller mest glad i. Jeg sover ofte ute om natten, vet du. Men nå klarer jeg ikke det mer. Det som for meg har vært så befriende med å ligge ute, under åpen himmel, blir plutselig utrygt. Jeg har jo elsket at det er stort, uendelig, stjerner, masse luft, lukten av gress og tre. Alt dette er plutselig skummelt. Det er trygt å sove på rommet mitt fordi det er lite. Det eneste jeg ønsker er at noen skal komme og holde rundt meg å si at alt blir bra. Det kommer ingen og soverommet mitt er det eneste som omfavner meg. Ukene går fort og sakte på en gang.

Juli omsluttet av sine fire barn.

Ferien i USA er topp, men jeg ligger i en krøll om natten og gråter, jeg gråter for mine fire vakre barn, mine to barnebarn og for min ensomhet.
Jeg er overhode ikke redd i denne perioden, Camilla. Tanken på døden har streifet meg en ørliten gang, men jeg sendte den kjapt videre. Å dø er ikke et alternativ for meg. Jeg er overbevist om at dette går bra. Men det føles som å gå med en bombe i kroppen. Ikke at jeg vet hvordan det er, men det er den følelsen som kommer til meg. Den høyre puppen min er jeg uvenner med. Jeg er forbanna på den fordi den lager sykdom i min kropp og jeg vil bare ha den bort.
Jeg er både trist og glad når ferien er over, jeg har behov for å komme igang med behandling og få svar på alt jeg ikke vet at jeg lurer på. Operasjonsdatoen er i slutten av juli, de har funnet fem svulster. Hele brystet må fjernes og jeg må få cellegift. Det er greit, jeg er fortsatt ikke redd, men nå kjenner jeg behov for å dele diagnosen med mine nærmeste.

Hvordan forteller man de menneskene man er aller mest glad i, at man har kreft? Jeg gjør det med et smil, og bagatelliserer så godt det lar seg gjøre. De minste barna tar det veldig fint, heldigvis. Operasjonen går bra, jeg er i god form. Rart med bare én pupp, men en befrielse at den syke er borte.
Hele høsten går med til cellegift. Den gjør meg kjempesyk. Men jeg kan ikke vise for barna at jeg er så dårlig, så kreftene går med til å skjule det så godt jeg kan. Jeg er kvalm, kvalm og atter kvalm, kroppen er så vanvittig treg, det føles som jeg går i motstand, usynlig motstand. En kjapp dusj tar 25 min, jeg tåler lys dårlig, solen svir mot huden, klarer ikke høye lyder, munnen er full av sår, nevropati i begge ben og ekstrem hodepine. Holdningen min blir mer og mer sammensunken, det er som om kroppen omfavner seg selv. Den trenger omsorg og det er ingen som gir den det. Jeg ser rar ut, uten hår, uten pupp, gjennomsiktig blek. Alt smaker og lukter merkelig. Likevel er jeg på merkelig vis både sterk, positiv og glad.
Jeg sover mens jentene er på skolen. Det eneste stedet jeg ikke har vondt er i øreflippene og jeg velger å ha fokuset der, på de magiske øreflippene.

Jeg er så ensom på denne tiden, Camilla. Jeg ligger om natten og holder rundt en gammel kosedyr-ku. Patetisk som pokker å gråte, men jeg klarer ikke å slippe mine nærmeste inn og den kjæresten jeg ikke har er et større savn enn noen gang. I denne tiden med sykdom og cellegift var det som om det ikke fantes et eneste menneske til i verden. Veldig rart, fordi det var mennesker rundt meg nesten hele tiden. Jeg får et bilde opp i hodet mitt, jeg står midt på et stort brosteinsbelagt torg, ingen ser meg. Det er en fontene der, men den har ikke vann i seg. Alle haster forbi. Jeg er ensom, alene og trist på en gang. Det gjør vondt å stå der og ikke bli sett. Alt jeg ønsker er at noen skal se meg i all min tristhet og ta meg inn. Jeg vet ikke hva jeg selv mener med “ta meg inn”. Kanskje det er et savn etter denne ene personen som ser det ingen andre ser, den mannen som jeg tør være liten, ensom, redd og helt åpen for. Han er ikke der og kanskje er det også en forklaring på at jeg har stengt verden litt ute? Det er jo jeg som er den sterke, vet du, Camilla. Den som tåler alt, som ler, smiler og spøker, som alltid finner det positive og står stødig i enhver storm.

« Skulle jeg ha åpnet mer opp for omverdenen i all min tristhet? Vært tydelig på at jeg var syk istedenfor å kjempe så hardt for at folk skulle tro at det gikk så bra med meg? »

Kanskje jeg ikke skulle vært så redd for å bekymre andre, ikke hatt denne altoppslukende ideen om at jeg er til bry hvis jeg ber om hjelp? Aller mest så skulle jeg bedt om flere klemmer.

Du er ikke så glad i klemmer, du Camilla. Hadde du likt nærkontakt så hadde jeg krøpet opp i sengen din og skravlet videre. Må hjem, selv om det er godt å sitte her og dele tankene mine. Du tåler godt en adjøklem, en litt lang en akkurat i dag.