Det viktige valget om åpenhet

Da Kine ble syk tok hun og Espen et viktig valg om å være åpne om sykdom og død med barna sine. For halvannet år siden mistet to små jenter mammaen sin i kreft.

Allerede da Kine fikk kreftdiagnosen, valgte hun og Espen å være åpen med barna.

Jeg er pappa. Pappa til to jenter med sorg. Før var jeg pappa til to jenter i sorg. Sorg endrer seg, men blir aldri helt borte. For å starte med det siste først. Kine ble 40 år, hun døde av kreft, brystkreft som hadde spredd seg.  For Kine var jentene våre det aller viktigste, og det hun brukte mest energi på. Hun var opptatt av hvordan vi skulle få to jenter på åtte og ti år til å klare å stå på beina når det tryggeste de visste om i livet, mamma, skulle dø. Og i november 2014 døde Kine.

Den dagen vi fikk vite at Kine hadde kreft, i oktober 2011, var vi på Ullevål sykehus. Vi skjønte med en gang hva legen kom til å si oss, selv om det føltes som timer før han kom til poenget. Kine hadde kreft.

Da vi kom til oss selv på fortauet utenfor sykehuset, var det én ting vi klarte å tenke: Vi må ta vare på jentene, og for å klare det, må vi alltid være ærlige. Fortelle det vi vet, og fortelle det vi ikke vet. Møte spørsmål med svar, og la jentene få fullt fokus når de lurer på noe, og ta alle følelser på alvor. De må vite at de blir sett, hørt og at de vet det samme som oss.

Det høres sikkert lett ut, for vi snakker vel alltid sant til barna våre, uten å holde noe tilbake? Vi gir dem full oppmerksomhet når de spør om noe, uten å ha tankene på andre ting som skulle vært gjort? Og hvordan takle spørsmål og behov for oppmerksomhet når vi selv var i kjelleren?

 

« For barn kan det være vanskelig å skjønne hvor gråten kommer fra, og hvorfor. »

Oppmerksomhet var noe av det som ble viktig. Gi oppmerksomhet, og ha oppmerksomhet. Det brukte vi mye. Både når vi slappet av, for innimellom måtte vi bare ligge på gulvet og ikke gjøre noe eller tenke på noe, men også når det var krevende. Barn kan være lei seg, eller har vondt ett eller annet sted, og for noe helt annet enn det de sier er grunnen. Vondter i kroppen og i tankene er ikke alltid så lett å sette ord på, da er det lettere å peke på et gammelt skrubbsår. Det å skjønne hvor gråten kom fra, og hvorfor, det krevde trening, og oppmerksomhet.

Hvorfor var det viktig for oss å være åpne? Det at andre vet om situasjonen og kjenner til fakta, det gjør det lettere. Da slipper man rykter og spekulasjoner. Voksne har av og til en tendens til tankeløst å dele noe de har hørt eller noe de tror eller mener, uten å tenke over konsekvensene for dem de snakker om. Derfor var det utrolig viktig for oss at vi alltid delte det vi visste med jentene. De skulle ikke få informasjon om mamma fra andre, gjennom rykter eller spekulasjoner. Barn kan skape sin egen sannhet om de ikke får hjelp med fakta. Etter jentene var informert, delte vi alltid informasjon med skolen. Det gav oss en trygghet å vite at skolen kunne gjøre de tiltakene som var nødvendige for at jentene skulle ha det godt. Og det gjorde de, jeg er så takknemlig for at skolen har vært en trygg og forutsigbar base. Jentene på sin side visste at lærerne kjente til hvorfor de kanskje var lei seg, trøtte eller ikke klarte å følge helt med på skolen. Og da var det helt greit. I stedet for spørsmål om hvorfor de ikke fulgte med, fikk de oppmerksomhet, og positive, støttende tilbakemeldinger. Men for at omgivelsene skal kunne gi denne støtten, må de også vite. Jentene fikk egen kontaktlærer som de kunne gå til når som helst hvis de hadde behov for å snakke med noen når de var på skolen. Og vi hadde en avtale at de kunne komme senere på skolen hvis det hadde vært en trist natt.

Espen holder ofte foredrag for sykehus og høgskoler om åpenhet rundt sykdom.

Det er ikke lett å holde fokus når hverdagen er krevende. Mindfullness var for meg noe alternative greier. Men det å være ”rolig og oppmerksom som en frosk” fikk oss, og særlig meg inn på et spor. Et spor hvor vi klarte å slappe av når vi hadde behov for det. Når jentene skulle legge seg snakket vi om dagen, hva som hadde vært godt, og hva som kunne vært annerledes. Og så brukte vi noen minutter med boken “Rolig og oppmerksom som en frosk”. Det var god trening for oss voksne, det å koble ut og ta seg et friminutt fra alt som går rundt i hodet. Det hendte jeg brukte boken og CD’en  når jeg var alene også.

Det å ta pause fra å være trist og lei seg er lov, og det er nødvendig. Det å si til seg selv at i dag må jeg ha en pause fra å være trist, gjør godt. Og vondt. For kan man le når noen er alvorlig syk? Selvfølgelig! Det er viktig. Humor og latter var det mye av. Og selv om Kine var syk, så var det flere gode dager enn dårlige dager, og vi trenger de gode dagene. Det er de som gir gode minner.

Det er ikke slik at vi klarte hverdagen med alvorlig sykdom helt alene. På ingen måte. Etter hvert som sykdommen utviklet seg, så vi at vi trengte hjelp. Men det var vrient å finne hvilke tilbud som passet. Det første vi gjorde da Kine fikk diagnosen var å involverer skolen, og helsesøster. Etter hvert psykolog som snakket med jentene, med oss voksne, og hele familien sammen, la vi strategier etter hvert som sykdommen utviklet seg. Det var nyttig og viktig.

Det viktigste har nok vært venner og familie. Alle som ville, fikk hjelpe til. Noen som ønsket å være mer delaktig enn andre fikk spesielle oppgaver. Vi krevde ikke noe av noen, for det å komme tett på, er en ekstra påkjenning. Men ønsket om å gjøre noe, virket på meg som en stor drivkraft. Vi gjorde det sånn at Kine alltid hadde med seg noen når hun skulle på møte med sykehus for å få beskjeder. Da visste vi at vi som pårørende hadde nøyaktig informasjon, for det å få en dårlig beskjed er ikke lett å ta inn over seg eller formidle videre etterpå. Noen hjalp til med å tilrettelegge i huset, bygge om, og hente utstyr. Andre kom innom og delte gode stunder, og fikk latter i huset. Jeg fikk hjelp med jentene, og de innspillene gjorde at vi klarte å få jentene til å åpne seg. I ettertid har vi hatt stor glede og nytte av Treffpunkt i Tønsberg. Det at jentene kunne se og oppleve at de ikke var alene i verden med sin sorg, tanker og opplevelser har vært viktig. Menneskene som jobber på Treffpunkt er kloke og reflekterte  – de  gir barna det de trenger aller mest. Et sted hvor man kan le, gråte og være seg selv sammen med folk  som vet og skjønner nøyaktig hvordan du har det.

Alle som har vært, og er i livet til jentene og meg, og som var en del av Kine sitt liv, har en aksje i det vi har klart med jentene. Det Kine og jeg bestemte oss for da vi fikk vite at hun hadde kreft, og senere da vi forstod at hun ville dø av sykdommen, at jentene skulle stå på beina. For vi klarer ikke alt alene. Gjør vi vel?

 

————————————————–
Espen snakker også om åpenhet og det å være pappa til barn i sorg, i podkasten Pia og psyken (episode 16)