Kategorier

Vardesenteret viste meg veien

Marte (25) fra Haugesund fikk brystkreft i november i fjor. Hun forteller om sitt møte med Vardesenteret på Haukeland sykehus.

Marte fikk brystkreft i fjor. Hun oppsøkte Vardesenteret.

Det er desember. Jeg og min kjære samboer har akkurat vært på vår første samtale i Parkbygget, om cellegiftbehandlingen jeg snart skal i gang med. De siste ukene har vi flere ganger blitt fortalt om Vardesenteret, et senter for kreftpasienter og pårørende ved Haukeland. Jeg kjenner det knytter seg til i magen hver gang jeg hører det. Kreftpasient. Pårørende. Vardesenteret.

– Skal vi prøve, Marte? Vi går inn på Vardesenteret, ser hvordan det er, også går vi igjen med en gang du føler for det. Samboeren min Jørgen griper den klamme hånden min, drar litt i den, får resten av meg med seg. Ett og ett skritt. Jeg ser nakne hoder. Trøtte øyne. Pasienter som trilles forbi i sykesenger. Samme sykdom, ulike skjebner. Kreftsyke alle sammen. Jeg tar meg automatisk til håret, det lange mørke håret mitt som jeg smertelig vet at snart er borte. Klumpen i halsen vokser til en tennisball. Så kommer tårene. Prøver iherdig å holde de tilbake, har ikke sjans. Hulker mens jeg står der, midt på Vardesenteret, blant masse folk. Jeg vet ikke antallet sekunder som går, men det er ikke mange. Noen stryker meg over håret, fører meg forsiktig til en sofakrok, tørker bort tårene mine. Hun heter Sol, stråler like mye som navnet sitt, forteller at hun er vardevert. Sier at alt skal gå bra, her er det trygt. Jeg har aldri møtt Sol før, men jeg tror på henne umiddelbart. Jeg forteller Sol hvor mye jeg har gruet meg til å få Parkbygget som mitt andre hjem. Hvordan jeg har unngått Vardesenteret, for å ikke møte andre kreftsyke. For å distansere meg mest mulig fra hele denne helvetes sykdommen. Hun forteller at hun forstår. At mange har sagt det samme, i akkurat samme sofa. Vi snakker lenge. Hun presenterer meg for senterkoordinator Mirjam, en like blid og imøtekommende dame. –  Dere er alltid velkomne. Kom tilbake akkurat når dere vil – hvis dere vil, sier de.

Og jeg kommer tilbake. Min kjære samboer og jeg kommer tilbake hver eneste gang vi er i Parkbygget. Mellom blodprøver og legesamtaler er det ofte en time med venting. Hver eneste gang bruker vi ventetiden på Vardesenteret. Slapper av, leser blader, ser på TV. Slår av en prat med de blide og hyggelige vardevertene, som tilbyr oss smørbrød, saft og kaffe.

Jeg kommer tilbake. Benytter meg av den fantastisk flinke psykologen tilknyttet Vardesenteret. Mye tunge tanker har hopet seg opp, og jeg innser behovet for å snakke med noen utenforstående. Tømme hodet, høre at jeg verken er gal eller unormal, få gode råd om det å takle den tøffe hverdagen med en kreftdiagnose. Jeg finner enormt god støtte og nødvendig hjelp i psykologtilbudet.

Jeg kommer tilbake. Snakker med andre besøkende, andre pasienter som også går gjennom beintøffe behandlinger i samme bygg. Utveksler tanker, erfaringer, drømmer, håp for fremtiden. Vær og vind, sommeren som stadig kommer nærmere.

Jeg kommer tilbake. Jeg, som i desember trodde at Vardesenteret skulle bli et sted jeg alltid ville passere med en klump i magen, kommer tilbake. Gang på gang. Jeg, som i desember bare så de nakne hodene og trøtte øyne, ser nå smil, hoder like mitt eget. Vennlige ansikter, imøtekommende vardeverter, koselige sittegrupper.

Jeg kommer tilbake, gang på gang, fordi jeg fra første besøk på Vardesenteret følte noe jeg ikke forventet. Trygghet. Senteret kunne ikke hatt et mer treffende navn. En varde representerer trygghet, og som Vardesenteret skriver; “En varde forteller hvor man er, at noen har vært der før, samtidig som det er en veiviser videre”.

For meg er det nøyaktig det Vardesenteret har vært siden mitt første besøk i desember. Et trygt og godt sted hvor man kan senke skuldrene, hente krefter, føle seg ivaretatt. Treffe andre i samme situasjon, få hjelp i form av psykologtilbud, pasientgrupper og aktiviteter, benytte seg av gode og varierte kurstilbud.

Vardesenteret har for meg blitt en veiviser videre. Mot en lettere hverdag, mot en bedre tid i vente, og mot en frisk og fin fremtid.

 

Les mer om Martes hverdag i hennes egen blogg