Vardesenteret ble min trygge ramme

For Mia (29) ble Vardesenteret i Tromsø den trygge havnen da brystkreften rammet. Hun blogger om sitt møte med Vardesenteret og hva det har betydd for henne.

Mias broderi til Vardesenteret

Det var en fantastisk sommer her nord, den varmeste jeg kan minnes. Hadde nylig fylt 28 år, og etter en ganske humpete fortid begynte framtiden å se lys ut. Det skulle fort endre seg…

Tenk at en så liten kul skal kunne snu livet på hodet. Brystkreft. Det ble mange turer til sykehuset på kort tid. Hvite sterile vegger, harde benker, hvitkledde mennesker som ville mitt beste. Uforståelige medisinske uttrykk på latin (noen burde fortalt meg at man bør pakke med seg fremmedordboken). Med en fersk kreftdiagnose beveget jeg meg i ukjent og skummelt farvann.

Jeg glemmer ikke første gangen jeg og min samboer gikk inn på Vardesenteret. Det satt en eldre herre ved bordet og leste i et blad. Han reiste seg, ga meg et solid håndtrykk og presenterte seg ved navn.

– Jeg heter Per og er frivillig her. Kan jeg by på kaffe eller te? Jeg takket ja til kaffekoppen, vi ble sittende en stund å prate. Det som slo meg var at denne herren ikke fokuserte på kreften min, men på meg som person. Tenk et sted innenfor sykehusets fire vegger der sykdommen sitter i baksetet, og jeg fikk styre hvor jeg ville dra.

 

« Dette første møte var det som skulle til for å endre hvordan jeg ville oppleve resten av tiden som kreftpasient »

Det gjorde et så sterkt inntrykk og ga meg en følelse av tilhørighet. Det bør nevnes at jeg på denne tiden ikke var så mye ute. Jeg var ganske stille, trivdes best hjemme. Noe i meg drev meg til å ville ha mer kontakt med folk som kunne forstå på en annen måte. De nære og kjære var knust over diagnosen, på alle kanter fikk jeg høre hvor forferdelig det var at jeg hadde kreft som 28-åring. De gråt for meg. Men jeg ønsket ikke å grave meg ned, ingen kan gråte konstant i seks måneder og samtidig leve. Jeg ville høre på andres historier, om alt fra turer i skog og mark til rampestreker i gamlebyen. Jeg ville le høyt, ha galgenhumor, drikke kaffe, og ikke minst kose meg.

Vardesenteret ble den trygge rammen, her kunne jeg senke skuldrene og være meg, selv med kreft. Det er et merkelig fenomen, men her kan man snakke om kreftsykdom uten at noen tar til tårene over min situasjon. Vi var i det, sammen. De som stod meg nær kunne ikke prate om det på samme måte, de så jo for seg det verste. På Vardesenteret så man for seg det beste. Parykker kunne flyge, bare skallete hoder, tips og triks for påtegning av øyenbryn. Vi høstet fra hverandre. De som lever med uhelbredelig kreft ble mine store inspirasjonskilder. Når de klarer å smile til verden, så skal vel jeg også.

 

Mia (28) følte seg ganske alene i kreftverden.

Jeg var så heldig som fikk ta del i det fellesskapet, uten dem tror jeg kjelleren hadde vært ganske nær. For hvem skal kunne oppmuntre en 28-åring som føler seg ganske alene i kreftverden? Via Vardesenteret dannet jeg vennskap som var både nær og fjern min alder. De ga meg opplevelser som lokket meg ut av skallet. Jeg hadde ikke sminket meg på ti år, etter sminkekurset fikk jeg et redskap til å bestemme hvordan omverden skulle se meg. Syk, eller sminket-frisk? Det ble min strategi i hverdagen, min måte å ta litt av kontrollen.

Turen til Sommarøy er noe jeg holder som et kjært minne, selv om været ga oss litt sur og kald vind. Den hjertelige latteren fra barna på Treffpunkt gjorde dagen komplett. Minnes vi satt i skråningen og smilte fra øre til øre idet vi observerte ungene som sprang rundt i sanden. En slik glede i en hverdag tynget ned av sykdom skal man lete lenge etter.

På kort tid ble jeg så glad i de ansatte og frivillige, at under den siste av de tyngste kurene tok jeg nål og tråd fatt for å lage de et lite minne fra meg. Den henger der fortsatt og pryder veggen på det beste fristedet for kreftrammede; Vardesenteret.

Velkommen til Vardesenteret – Koppen din står klar