Kategorier

Finnes det noe positivt med det å få kreft?

"Nå sier jeg ja til ting jeg før ville sagt nei til." Kreftdiagnosen har gjort mye med Marte Alstad Hansen (30). Hun har vært helt på bunnen, og bygget seg opp igjennom mange nye erfaringer.

Marte opplevde at kreftdiagnosen også førte med seg gode opplevelser. Foto: Kristin Dahlen Rogstad

Det er lett å synes synd på seg selv når kreft blir en del av livet. Prøve å finne feil med systemet, metodene og legene.

Tenke at alt er urettferdig. Hvorfor skjedde dette meg? Jeg ville finne ut om det kom noe godt ut av situasjonen.

Sånn så det ut når jeg fikk tekstmeldinger av pappa før diagnosen;

Jeg skrev «Hei, kan jeg låne bilen din i dag pappa? Jeg kommer tilbake med den i ettermiddag. Går det bra? Klem.»  Han svarte «Ok.» Jeg skrev «Hei pappa, nå er jeg hjemme hos dere. Mamma lurer på når du kommer hjem til middag? Klem fra Marte.»  Han svarte «15 min.» På nyttårsaften sendte jeg denne meldingen «Godt nytt år pappa! Håper dere koser dere masse og får en fin nyttårsaften! Skulle gjerne vært der med dere! Kjempeglad i dere! Stor klem <3.» Hvor han svarte «Godt nytt.» 

Han tok seg ikke en gang tid til å tilføye «år»  til  «Godt nytt». Jeg hadde en far som nesten aldri viste følelser, selv om jeg alltid har vært sikker på at han er glad i meg.

Dagen jeg fikk kreft kom hele familien hjem til meg. Mamma, pappa og søsteren min. Jeg visste hvordan mamma og storesøster kom til å reagere. Mamma kommer bort til meg først, og jeg ser at hun har grått. Hun klemmer meg lenge og gråter, akkurat som jeg trodde. Storesøster står bak og venter. Når det blir hennes tur, gjør hun akkurat det samme som mamma. Fra pappa forventet jeg en litt kortere klem, at han skulle se ned i bakken, og kanskje gi meg et klapp på skulderen.

Da pappa hadde klemt meg en stund, begynte jeg å trekke meg unna, fordi jeg trodde klemmen var ferdig. Men han tok plutselig et nytt tak rundt meg, og holdt meg hardt i armene sine. Det var da jeg skjønte hvor trist pappa var, og at han var redd for å miste barnet sitt.

Sånn så pappas tekstmeldinger ut etter at jeg fikk kreft:

«Kjære Marte, nå må vi stå sammen, man kan bestandig bli syk og livet snus opp ned over natta. Men vi skal nok klare dette også selv om det føles så urettferdig. Jeg satser på at du mobiliserer alt du har og at vi sammen får til nye dager hvor alle er friske. Pappa er glad i deg og trist. Tenker på deg hele tiden.»

Jeg vet ikke om vi hadde kommet dit i det hele tatt, hvis det ikke hadde vært for diagnosen. I tillegg til at pappa begynte å vise følelser, fikk mamma og søsteren min mulighet til å vise omsorg. De følte det godt å kunne hjelpe til i behandlingsperioden. Det var litt som om jeg ble den lille lillesøsteren igjen, selv om jeg var 28 år.

« Puppene bryr jeg meg ikke om, håret er en helt annen sak. »

Å miste håret var en knekk i selvtilliten for Marte. Foto: Kristin Dahlen Rogstad.

Før sykdommen levde jeg som YOLO Marte på 28 år, ingen bekymringer, kjekk kjæreste, alltid komplimenter for mitt vakre blonde hår, full av energi, partystarter, sosial og energirik.

Da det skulle bestemmes om hele brystet skulle fjernes, eller om jeg skulle få en brystbevarende operasjon, satt jeg med bar overkropp foran en overlege, en plastisk kirurg, en sykepleier og den daværende kjæresten min. Jeg hadde faktisk blitt litt vant til å sitte med puppene ute foran fremmede.

Kirurgen studerte brystene mine nøye og vurderte alt kritisk, før han plutselig snakket om hvor små bryster jeg hadde. «Hvis vi skal fjerne hele brystet, er det ikke nødvendig med en ekspanderprotese her, fordi du har veldig.. små bryster. Da setter vi bare silicon rett inn.» 

Jøss! Visste ikke at jeg hadde så små bryster.  «Du vet du har et bryst som er mindre enn det andre?»  Ehm, nei. «Nei, det er jo det høyre som er minst og det er jo det vi eventuelt skal fjerne kulen fra. Så hvis vi tar brystbevarende så blir jo det enda mindre.»

Hvor små er disse brystene egentlig? Til slutt føltes det ut som om de bare krympet og krympet.  Jeg har aldri tenkt så mye over brystene mine, så jeg lo av situasjonen. Puppene bryr jeg meg ikke om, håret er en helt annen sak.

Selvtilliten fikk en knekk da jeg mistet håret. Jeg likte ikke å se meg selv i speilet uten hår. Jeg var livredd for at parykken skulle falle av foran fremmede. Jeg følte meg sykere og det var som om jeg mistet feminiteten. Men når jeg først turte å gå uten parykk offentlig, fikk jeg masse komplimenter. «Tenk at du tørr å klippe deg sånn! Du ser helt fantastisk ut!» Og fra folk jeg kjenner; «Du er jo vakrere nå enn før» «Du burde fortsette å ha kort hår». Jeg tok aldri komplimentene til meg, jeg trodde alt var sympati. Jeg så ikke på meg selv som vakker. Kort hår var ikke noe jeg hadde valgt selv.

Etter ett år med behandling, og utallige sykebesøk, begynte forholdet til kjæresten å vakle også. Ingen av oss klarte å være en stabil partner. Vi slo opp i starten av mai. Utkjørt fysisk og psykisk, taklet jeg situasjonen ekstremt dårlig. Etter timer med grining og diskusjoner, ble jeg liggende helt apatisk på gulvet, foran han. Jeg rørte meg ikke. Jeg prøvde å la være å puste. For meg var det helt overveldende. Hvordan kunne jeg som var så glad i livet, ikke lenger ønske å eksistere?

« Jeg ville så mye, men måtte til slutt innrømme at det var greit å ikke være superkvinne »

Jeg jobber i et reklamebyrå hvor det er veldig mye konkurranse om å være best. Jeg tenkte at jeg ikke kunne være syk nå, jeg er jo i kremperioden av arbeidslivet. Hvor lenge kommer jeg til å være borte? Kanskje jeg er lett å erstatte. Kommer en yngre og bedre til å ta plassen min? Men jeg hadde mindre energi enn før, og skjønte at jeg måtte bruke den på det som er viktig. For en ambisiøs jente i slutten av 20-årene, var det himla mange viktig ting i livet.

Så hva skulle man bruke energien på? Et av de dårlige valgene var å bruke opp overskuddet på alt annet enn meg selv. Hele behandlingsperioden jobbet jeg. Jeg følte jeg hadde noe å bevise selv om jeg var syk. Redselen for at sykdommen skulle ta fra meg jobben var stor.
På jobben så de hvor sliten og ustabil jeg var, men jeg så det ikke selv. De holdt bevisst store prosjekter unna meg. De ville at jeg skulle ta vare på meg selv.

I juni 2015, ble Jeg friskmeldt. Etter ferien gikk jeg inn med full kraft i jobben. Jobbet overtid og presset meg selv til det ytterste. Helt til det var som om jeg plutselig gikk på en vegg. Jeg fikk ikke med meg hva folk sa, konsentrasjonsevnen ble helt borte, og det eneste som hjalp var å sove.

Jeg ville så mye, men måtte til slutt innrømme at det var greit å ikke være superkvinne. Man skal ha respekt for det man har gått gjennom, og fordele energien på en måte som gjør at man aldri når maksgrensen. Etter å ha gått ned til 50 prosent stilling, fikk jeg mer taket på hva de mente med at jeg skulle ta vare på seg selv. Noen ganger må man gi seg selv litt tid til å puste ut.

Nesten hundre mennesker møtte opp for å feire da Marte ble 30. Foto: Kristin Dahlen Rogstad

Jeg måtte helt ned på bunnen, for å begynne å bygge meg opp igjen. Og nå begynner jeg å få bedre selvtillit enn noen gang. Den er så god at jeg meldte meg på stand-up-kurs. To ganger har jeg stått på scenen, det var kleint, nervepirrende, men også noe av det gøyeste jeg noensinne har gjort.

Nå sier jeg ja til ting jeg før ville sagt nei til. Noen ganger sier jeg ja før jeg en gang vet hva jeg sier ja til. Som da jeg klinka til, og sa ja til å gå modell på moteshowet til Brystkreftforeningen. Men jeg ble lettere sjokkert da mailen kom; «Jøss, det var en rask påmelding! Så bra! Hvilken størrelse har du i undertøy?»

Jeg må innrømme at jeg hadde mest lyst å svare «Undertøysmodell? Er du gal?! Tror du jeg skal strutte rundt på en scene i undertøy – jeg med disse bitte små puppene og alt!» For å poengtere at jeg faktisk hadde blitt tryggere i mitt eget skinn endte det med at jeg sa ja.

Hele det siste året har vært et sirkus, som jeg har prøvd å holde styr på. Alt ga mening, da jeg på 30-årsdagen samlet alle de nærmeste til temafest.

Ikledd alle mulige slags sirkuskostymer står vi der.  Jeg i all min prakt som sirkusdirektør, i hotpants, selvsikker og på sjekkeren. Jeg som i sykdomsperioden var redd for å ikke være sosial nok, og så møter det opp nesten hundre mennesker for å feire med meg! Og viktigst av alt! Jeg er frisk, jeg lever og jeg er veldig takknemlig!

Dette er min historie. Andre har sikkert en helt annen erfaring, men håpet er at jeg inspirerer noen til å se mer av det positive i sin historie.