Spørsmålet om hvorfor Norge er på verdenstoppen når det gjelder kreftforekomst, får vi fra tid til annen. Stemmer det? Og hvorfor er det i så fall sånn?

For å ta det første først: Ja, det stemmer. Det kan virke nedslående, men forklaringene på hvorfor det er sånn gjør bildet mindre svart: Norge er ikke et særtilfelle. Global statistikk over registrerte krefttilfeller viser en klar tendens til at de rikeste landene ligger øverst på statistikken, mens innbyggerne i fattigere land ligger nederst.

Blå søyler viser kreftforekomst, røde søyler viser dødelighet.

Blå søyler viser kreftforekomst, røde søyler viser dødelighet.

I rike land – inkludert i Norge – er det gjennomgående mer fullstendig diagnostisering av kreft, sykdommen diagnostiseres tidligere, levealderen er gjennomgående høy, samtidig som vi har et levesett som utsetter oss for mange kjente risikofaktorer som øker sjansen for å få kreft.

Det norske Kreftregistret er anerkjent for å være svært fullstendig. Har man kreft i Norge vil det bli registrert og inkludert i statistikkene. I mange andre land blir ikke kreft registrert sentralt. Selv om dette  isolert sett gjør at vi kommer dårlig ut på statistikken over kreftforekomst, er det egentlig et gode: God oversikt over den reelle forekomsten av kreft gjør at norske helsemyndigheter har et unikt utgangspunkt for å innrette behandling og forebyggende tiltak mot de områdene der det er størst behov.

I Norge har vi også omfattende screeningprogrammer som bidrar til tidlig oppdagelse av mange kreftformer – noen på et så tidlig tidspunkt at det ikke er mulig å forutse om disse forstadiene vil utvikle seg til kreft. Forstadiene blir likefullt klassifisert som krefttilfeller. Dette kalles overdiagnostisering, og er en bieffekt som også bidrar til å plassere oss høyt på statistikkene over antall krefttilfeller.

Jo eldre vi blir, jo større er risikoen for at vi får en kreftsykdom i løpet av livet. Omtrent åtte av ti krefttilfeller oppstår i aldersgruppen over 55 år.

Altså: Vi vil leve lenge, vi ønsker å oppdage kreft så tidlig som mulig for å ha best mulig sjanse til å kurere kreften, og vi ønsker så god oversikt som mulig over antall krefttilfeller. Disse faktorene gjør imidlertid uheldige utslag på statistikken.

Et siste punkt som spiller inn er ikke så positivt som de andre, nemlig at at tobakksbruk, skadelig bruk av alkohol, usunt kosthold og lite fysisk aktivitet øker sjansen for å få kreft.

 

Noe som også er relevant å nevne i denne sammenheng er at når man sammenligner kreftforekomst i Norge med resten av verden bør man være klar over at man på globale statistikker ofte snakker om helt forskjellige sykdommer. I Asia, Sør-Amerika og Afrika sør for Sahara, er en veldig stor andel av registrerte krefttilfeller relatert til infeksjoner som HIV/AIDS (Kaposi sarcom – en type hudkreft), HPV (livmorhalskreft), Hepatitt B (leverkreft) og Heliobacter Pylory (magekreft). I Europa og Nord-Amerika er infeksjonsrelaterte krefttilfeller veldig lave, mens vi har langt høyre forekomst av krefttilfeller som skyldes livsstilsfaktorer som tobakk, skadelig bruk av alkohol, usunt kosthold og stillesitting.

Mange faktorer forklarer at vi ligger høyt på statistikkene over krefttilfeller. Men bildet nyanseres når vi slår fast at vi også ligger høyest på statistikkene for kreftoverlevelse. I Norge i dag overlever to av tre en kreftsykdom, mens kreft i andre deler av verden er en dødsdom.