Kategorier

Vidars (20) mor var syk i lang tid før hun døde av kreft for fem år siden. Hendelsen satte dype spor i den unge gutten, som nå deler sin historie.

Det var noe de ikke ville fortelle meg. Men jeg skjønte at noe var galt. Hva var det de ikke ville si? Jeg lå våken mange kvelder og lurte på hva det kunne være. Jeg klarte liksom ikke skrape tankene mine sammen til er fornuftig svar. Og ville jeg vite det? Jeg skjønte at brødrene mine visste noe, men ingen pratet om det foran meg. Jeg var en helt vanlig gutt på åtte år som synes livet var herlig og lekent. Plutselig ble det mørkt…

“Mamma har en klump inni brystet sitt”, sa pappa plutselig. “Hva vil det si?” lurte jeg på.

vidar,blogger“Mamma har fått noe som heter brystkreft, hun er syk og må få behandling”. Jeg prøvde å forstå hva denne såkalte “kreften” var. Jeg kjente en ubehagelig følelse ved å ikke vite hva som kunne skje, eneste jeg visste var at min mor var blitt syk. Jeg leste en barnebok fra Kreftforeningen om hvordan denne sykdommen påvirker kroppen. Mamma begynte på cellegift og gikk gjennom en rekke tøffe behandlinger. Men hun var alltid der for meg, mine brødre og min far. Mamma fikk fjernet det ene brystet og mistet alt håret, noe jeg egentlig aldri syntes var rart. Hun var jo mammaen min, den beste og fineste damen jeg visste om. Hun hadde en enorm viljestyrke og stahet som gjorde at hun alltid holdt humøret oppe, hun smilte og lo og var selvironisk ovenfor familie og venner om sitt nye utseende.

Årene gikk fort, mamma ble frisk. Alle mine ønsker var gått i oppfyllelse, det hadde vært noen kvelder jeg satt på baderomsgulvet og ba til Gud om at mamma skulle bli frisk. Livet smilte, vi bestemte oss for å reise på ferie til Malta. Mamma elsket å reise. Så kom den utrolige beskjeden, kreften hadde spredd seg. Vi reiste likevel. Mamma med nakkekrage. Kreften hadde nemlig spredd seg til den ene nakkevirvelen.

Det var juli og skoleferie og vi lå på en strand på Malta, mamma smilte og var glad. Min far dykket en del, mens jeg, min bror og mamma planla vannscooterkjøring. Jeg var ikke gammel nok til og få kjøre alene, men mamma lot seg ikke stoppe og satte seg på scooteren sammen med meg. Med nakkekrage og store smerter. Vi satt oss oppå scooteren, mamma kjørte som en galning. Vannspruten stod i ansiktene våre, hun kjørte så fort at jeg begynte å bli redd, men samtidig var det vanvittig gøy! Dette er en av de absolutt fineste feriene jeg har hatt i mitt liv. Å se sin kreftsyke mor drite i kreften og gjøre akkurat slik hun ønsket var fantastisk!

En dag våknet hun med ekstreme smerter i nakken, jeg så for første gang hvilket smertehelvete hun gikk igjennom. Jeg kjente klumpen i halsen, tankene svirret rundt oppi hodet mitt. “Hva skjer nå? Skal mamma dø?”. Hun ble hentet i sykebil og fraktet til Haukeland Universitetssykehus. Jeg kunne se i øynene hennes at hun virkelig ikke hadde det bra. Legene kom fram til at de skulle få montert på en “halovest”, et stativ som er skrudd inn i kraniet med skruer som stabiliserer nakken. Hun fikk beskjed om at denne vesten var permanent, skadeomfanget var alvorlig. Nakken kom aldri til å bli bra igjen, sa de. Mamma tok dette overraskende bra, hun klarte alltid og se på det positive i alle sammenhenger. Hun sa til legene at dette dritet skulle av igjen! De ble forbauset og prøvde å forklare henne at det var svært liten sjanse for at skjelettet kunne vokse sammen igjen. Mamma sa: “Neivel, vi får se”.

Månedene gikk, mamma måtte utføre diverse øvelser som skulle styrke henne og gjøre hverdagen lettere. Det var ikke så lett for henne å dra på handletur alene ettersom hun stort sett var avhengig av rullestol. Jeg kjørte henne rundt på Bergen storsenter, fra butikk til butikk. Hun kjøpte store klær og klippet de til slik at de passet selv om hun hadde dette stativet montert i hodet. Hun syntes alltid det var viktig å ta seg bra ut. Jeg la merke til mange stygge og rare blikk fra forbipasserende. “Hvorfor stirrer de sånn, mamma?” spurte jeg. Hun bare lo og svarte at “Noen mennesker syns bare det er fascinerende og se på meg, jeg ser jo litt rar ut”.

Vi opplevde noe enda verre da påsken kom og vi var på vei til Geilo. Jeg og mamma tok toget mens de andre kjørte bil. Det var bedre for henne å sitte i et togsete enn bilsete. Vi hører noen le. Jeg snur meg og ser tre voksne menn ute i gangen. De glor og ler, plutselig sier han ene: Så det er her misfostrene sitter. Jeg var 12 år på denne tiden og ble helt satt ut, jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Jeg kjente en enorm skuffelse over at mennesker kan være så stygge med et annet menneske. Jeg så at mamma ble lei seg, men hun bare sa: “Ikke tenk på det, vi bruker ikke energi på sånne mennesker”. Vi hadde en fantastisk påske med mye kos og mye kortspill.

Mamma fant etter hvert ut at det kunne være lurt at vi to snakket med noen profesjonelle, med tanke på hennes sykdom. Jeg var skeptisk, men ble med. Vi snakket med en psykolog om alt mellom himmel og jord. Jeg spurte henne om mamma kom til å dø, hun sa at det var en mulighet for det, men at vi måtte tenke at det skulle gå bra og ikke tenke negativt. Hun spurte meg hva jeg ville gjort om jeg mistet mamma. “Uten mamma vil jeg ikke leve”, sa jeg. Jeg så på min mor at hun var lei seg, men alt i alt var det deilig å få snakket ut om sykdommen. Jeg var tydelig bestemt på at jeg ikke ville leve et liv uten mamma, hun sa til meg at hun aldri ville høre meg si noe slikt igjen. Hun levde hver dag som den kom, smertene kom og gikk. Det var nå et år siden hun fikk montert “halovesten”. Legene var i ekstase. På en eller annen måte var nakkevirvelen begynt å vokse sammen igjen. Det var jo det jeg sa, sier mamma. Legene trodde ikke sine egne øyne, dette var helt utrolig. Halovesten ble tatt av og hun fikk nakkekrage igjen. Mamma var egentlig ikke overrasket, hun hadde jo visst i et år at driten skulle av. Jeg var så glad. Livet var bra, og det hadde vært så utrolig urettferdig så lenge! Jeg har alltid tenkt masse på hvorfor var det akkurat min mamma som skulle bli syk.

Jeg var nå blitt 15 år. Det var søndag og vi skulle spise middag. Mamma tok en lur i stolen sin.  “Nå er det mat!” ropte pappa. Mamma pustet tungt og vi spiste mens hun fortsatt sov. Etter middagen prøvde vi vekke henne igjen….uten hell. Jeg så at pappa begynte å få panikk. Vi klarte virkelig ikke få henne våken, pappa ringte til 113. Jeg var livredd, aldri før i mitt liv har jeg kjent en slik frykt. Frykten for å aldri få prate med mammaen min igjen. Hva kommer til og skje nå? Vil hun våkne? Jeg gråt hele veien til sykehuset i ambulansen. Timene gikk og legene ante ikke hvorfor de ikke fikk vekket henne. Vi satt hos henne store deler av dagen. Pappa og jeg overnattet på rommet hennes og pratet masse med henne, men uten å få svar. Hun var i dyp søvn. Dagene gikk utrolig sakte, det var som om tiden stod stille. En lege fortalte oss etter hvert at hun ikke kom til å våkne. Vi nektet å tro det. Det var ufattelig stille i rommet. Det samme var det inni hodene våre. Dragene mellom mammas pust ble bare lenger og lenger, det nærmet seg slutten. Hjertet mitt føltes som det stoppet, det samme gjorde pusten hennes. Verden kollapset, alt stod stille. Adrenalinet bruste gjennom hele den 15 år gamle kroppen min, det første jeg tenkte var hvor ufattelig urettferdig det var. Der lå hun som hadde brakt meg til verden og formet meg til den personen jeg er i dag. Helt stille, hun så fredfull ut. Smertene var endelig borte, hun var kommet til et bedre sted. Jeg kjente tårene renne nedover kinnet mitt, jeg så bort på min far. Han var like knust som meg, vi satt og holdt henne i hendene.

Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, sies det. Jeg må si meg delvis enig. Om det kommer noe positivt ut av en slik grusom hendelse i livet, tviler jeg likevel sterkt på. Det som skjer er at man får et nytt syn på livet, ting som aldri har betydd noe får plutselig en annen betydning. Trening var min redning, jeg begynte å trene stort sett hver eneste dag. Jeg var totalt knust i lang tid etter mamma døde, treningen ga meg noe annet å tenke på.

Det jeg vil formidle med min historie er at man må sette pris på dem man er glad i. Ikke kast bort tid på mennesker som ikke er verdt det. Livet er som en dans… plutselig stopper musikken. Det er nå fem år siden jeg mistet min mor. Noen dager tenker jeg ikke så mye over det. Andre ganger er det kun det jeg tenker på. Jeg føler meg til tider mye eldre enn 20 år, og det er nok på grunn av alt jeg har gått gjennom. Jeg har endelig forstått at livet rett og slett er urettferdig, men minnene er det ingen som kan ta fra meg. Min mor kommer alltid til og leve videre i hjertet mitt.