Av generalsekretær Anne Lise Ryel i Kreftforeningen og styreleder Rolf-Bjørn Andersen i Prostatakreftforeningen.

Hvor ville du helst lagt deg under kniven? På et sykehus som kanskje opererer én med prostatakreft i måneden, eller hos spesialisten som opererer to-tre pasienter med samme diagnose som deg hver uke?

I dag behandles rundt 1700 tilfeller av prostatakreft 18 steder i landet. Dette til tross for at norsk og internasjonal forskning anbefaler at hver urolog – og ikke hvert behandlingssted – bør operere minst 50 pasienter i året for å opprettholde en best mulig kvalitet. Internasjonal gullstandard på området er 100 operasjoner. På de beste internasjonale klinikkene opererer hver urolog alene opp mot 250 pasienter. Øvelse gjør mester. Også for leger som opererer prostatakreft. Når amerikanske eksperter får høre at det på enkelte lokalsykehus i Norge opereres bare 15-20 i året, får de hakeslepp, og er ikke i tvil om «where to start» for å bedre prostatakreftstatistikken. Det er heller ikke vår egen helseminister.

«Det er helt åpenbart at det må bli færre sykehus som behandler prostatakreft. Det er for stor forskjell når vi ser på kvaliteten på dem som opererer.»

Dette sa Bent Høie i Dagens Medisin for nøyaktig et år siden. Vi kunne ikke sagt det bedre selv. Når både eksperter og politikere er enige, er det vel bare å trykke på start-knappen?

Prostatakreft er landets hyppigste kreftform med 5000 nye tilfeller hvert år. En av åtte menn rammes i løpet av livet. I snitt dør tre menn av prostatakreft hver dag. Norge er i verdenstoppen i dødelighet, kun slått av Trinidad/Tobago og Cuba. Så mange som 80-90% av de som overlever sliter med plagsomme bivirkninger som urinlekkasjer og impotens. Noe må gjøres, både for å stille bedre og mer presise diagnoser, unngå overbehandling og bedre kvaliteten på behandlingen for å minimere senskader. Vi forutsetter at mange av svarene ligger i de såkalte pakkeforløpene, der fastlagte og etterprøvbare behandlingsløp skal gi bedre forutsigbarhet og pasientsikkerhet. Prostatakreftpasientene er blant de første som skal få åpne «pakken» sin – allerede på nyåret.

operasjon

Når vi skal organisere kreftbehandling, er det kun ett argument som må gjelde: Så mange pasienter som mulig  skal få en behandling som er så god som mulig. Det er i dag dessverre ikke det samme hvor du behandles. Både når det kommer til overlevelse og  bivirkninger, er det ulikheter fra sykehus til sykehus.

Løsningen på dette bør være en spissing av prostatasentrene som allerede har fått 41 millioner kroner av to regjeringer over tre statsbudsjett. Intensjonen er klar. Den er lik Høies: Færre sentre – bedre kvalitet.

Foreløpig får vi ikke øye på noen klare føringer om hvilke oppgaver sentrene er forventet å utføre. Det finnes ingen kravspesifikasjoner knyttet til de menneskelige eller utstyrsmessige ressursene sentrene forventes å ha tilgjengelig. De har ulik grad av samlokalisering, og har ulike ressurser både hva angår personell og medisinsk utstyr. På et av sentrene er det ingen strålemaskin. Dermed har man opprettet et prostatasenter som ikke en gang kan tilby alle tilgjengelige behandlingsalternativer for sine pasienter. Det er helt essensielt at behandlingen tilpasses pasientenes behov, og ikke en tilfeldig sammensetning av spesialister og utstyr.

Ett lite ord i Høies  oppdragsdokument til sykehusdirektørene kan være årsaken til at vi kom skjevt ut på hoppkanten, og foreløpig har landet på kulen. Der står det nemlig, stikk i strid med alle intensjoner, at det skal være «minst ett prostatasenter i hver helseregion». Det burde absolutt stått «maksimalt ett i hver region.»

Det er nemlig ikke flere tilfeller av prostatakreft i Norge enn vi bør klare oss med 4-5 behandlingssentre, kanskje også færre. Vi vet at norske pasienter gjerne reiser noen timer ekstra, ja gjerne hvor som helst, dersom de vet at dette sikrer dem den beste behandlingen.  Når helsen til pasientene står på spill  må distriktspolitikk og ressurskamp sykehus imellom legges til side.

På prostatasentrene må hele behandlingsspekteret for prostatakreft være representert, med urologer, stråleonkologer, radiologer og patologer som er spesialister innenfor urologisk kreft. Disse må utgjøre dedikerte ressurser, og de må være lokalisert i umiddelbar nærhet til hverandre.

Det er i alles interesse å øke kvaliteten på prostatakreftbehandlingen, både samfunnet som helhet, sykehusene – og aller viktigst; den enkelte pasient og dem de lever sammen med.