«Jeg prøver å få med meg hva legen sier. Han sier: Moren din har kreft, kan du oversette det til henne? Hva er kreft, spør jeg? Legen ser på meg og prøver å gi meg et svar”.

Dette er et svært vanlig scenario på mange legekontorer. Barn blir brukt som tolk for sine foreldre. Språk tar mange år å lære for voksne, mens barn lærer raskere. De blir også lettere inkludert i samfunnet via barnehage eller skole. Da er det ikke så rart at barn har blitt brukt som tolk, men nå har samfunnet endelig fått øynene opp for at dette ikke er en god løsning, verken for barn eller voksne.

Barne- og likestillingsdepartementet ønsker nå å innføre et forbud mot at barn skal bli brukt som tolk. Forbudet skal tas inn i forvaltningsloven og skal gjelde alle forvaltningsorganer. Et forvaltningsorgan i dette tilfellet kan f.eks være kommune eller barnevernet. Dette er Kreftforeningen svært positive til. Alternativet til at barn blir brukt som tolk, er at helsetjenestene tar i bruk tolketjenester.

En rapport som ble skrevet på oppdrag av Helse Sør-Øst og Oslo kommune i 2012 viste at 88 prosent av tolkene som ble brukt i forbindelse med helsebehandling ikke hadde formell utdanning.

Det har også blitt skrevet mye om konsekvensene av at barn blir brukt som tolk. Ikke overraskende er de negative. Det er usikkert om barnet forstår hva det i realiteten oversetter. I såfall er det alvorlig. Barn skal ikke informeres på en slik måte.

Danny Twang/NTB scanpix

Foto: Danny Twang/NTB scanpix

Det at barn blir brukt som tolk i sykdomssammenheng på legekontoret, er ikke ukjent for oss i Kreftforeningen. Vi får stadig henvendelser fra pasienter og pårørende som kan bekrefte slik praksis.

Vi har tidligere i høst skrevet vårt høringssvar til det nye lovforslaget.

Den nye hovedregelen om at barn ikke skal brukes som tolk skal følges ettertrykkelig. Dette er vi enig i, det skal ikke være rom for tvil. Det er også positivt at forbudet skal gjelde alle forvaltningsorganer.

Fra denne hovedregelen er det foreslått to unntak:

Det første går på situasjoner der barn kan brukes som tolk der det «fremstår som nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade». Vi er enige i dette unntaket.

Vi er imidlertid uenige i den presiseringen av hva som betegnes som akutt, særskilt i helsesituasjoner. I høringsnotatet er det presisert at «unntaket gjelder helsesituasjoner, som for eksempel konsultasjon hos fastlege, på sykehus eller i kontakt med nødsentral eller ambulanse». Her bør unntaket presiseres, mener vi. Etter vår mening er en konsultasjon hos fastlege ofte ikke en akutt nødsituasjon.

Det andre unntaket gjelder tilfeller der det er snakk om «formidling og tolking av enkle beskjeder dersom det må anses som forsvarlig».

Formidling av alvorlig sykdom, slik som kreft, er ikke enkel informasjon, mener vi. Vi legger derfor til grunn at unntaket ikke kan anvendes i slike situasjoner. Det betyr at dersom det for eksempel skal formidles at det er oppdaget en kul i brystet som kan være ufarlig, men også en indikasjon på kreft så skal ekstern tolk tilkalles ved formidling.