Kategorier

Årets Rosa sløyfe-aksjon har uhelbredelig brystkreft som tema. I den forbindelse er vi glade for at Kathrine Dahle Wavold (35) ønsker å blogge for oss. Hun deler sine tanker om det å leve med kreft som har spredd seg – og som hun ikke kan bli frisk av.

Rosa Sløyfe aksjonen er mye mer enn bare rosa ballonger, pupper og sløyfer. Det er en innarbeidet aksjon som handler om brystkreft.

Brystkreft er kjent for alle, har eksistert i mange tusen år, helt tilbake til 3500 år f. Kr. Det er den mest kjente kreftformen for kvinner, og den som hyppigst rammer oss. Kvinner i alle aldre. Den yngste i Norge som har fått brystkreft er bare 15 år gammel.

Årets tema for Rosa sløyfe er vanskelig og komplekst, MEN også veldig riktig og overmodent. Jeg tror det er vanskelig fordi det blant annet handler om døden. Ikke alle er komfortable med å snakke åpent eller høyt om døden. Men det vil jeg gjøre nå.  Fordi årets tema er metastastisk brystkreft, og alle som har vært eller er rammet av det fortjener oppmerksomhet. Vi skal ikke bare fremheve kreftoverleverne, de pyntede statistikkene eller alle medisinene. Jeg vil hylle de menneskene som har reist videre, alle som har stått trofast ved deres side og alle som fortsatt lever med kreftsykdommen.

Mange vet ikke hva metastatisk betyr. Det kan forklares med “nesteplassering”, dvs spredning av kreften fra brystet. Det finnes ingen kur for spredning av brystkreft. Det vil si at man vil komme til å dø av kreftsykdommen. Jeg velger helt åpent, ærlig og brutalt å si det som det er; det finnes fortsatt ingenting som kan kurere oss som lever MED metastaser! Vi leser at 9 av 10 overlever brystkreft, men så får 1 av 4 spredning. Sannheten er at det fortsatt dør nesten 800 kvinner årlig av brystkreft.

Kathrine to måneder før hun fikk brystkreftdiagnosen.

Kathrine to måneder før hun fikk brystkreftdiagnosen.

Det er nå halvannet år siden jeg selv fikk denne diagnosen. Den andre kreftdiagnosen på under to år. I motsetning til første gangen hvor det ”bare” var å fjerne brystet, alle lymfene, fryse ned litt eggstokkvev (siden jeg ikke hadde fått noen barn og man antok at jeg ville bli steril av den harde behandlingen) og gjennomgå høydosebehandling- for så å jobbe seg tilbake til livet, ble det denne gangen overlevert en beskjed de færreste kan forestille seg: Kreften var tilbake, og den hadde spredt seg. «Vi kan ikke gjøre deg frisk». Min umiddelbare reaksjon var «Da er jeg ferdig, da». Harde fakta passer meg best.

Temaet metastatisk brystkreft kan også ses på den andre måten, ved å si at man “fint” kan leve med uhelbredelig kreft. Men for meg har det lite eller ingenting for seg å ramse opp alle medisinske alternativer som finnes, og som i beste fall kan forlenge et liv. Som i beste fall gir lite bivirkninger slik at livskvaliteten finnes, som i  beste fall fungerer og ikke blir tatt ifra oss pga økonomi, som i beste fall ikke tar livet av oss. For det er løgn å si at man “fint kan leve med kreft” for mitt vedkommende.
Det er på ingen måte noe fint ved å måtte sette blodfortynnende sprøyter selv hver morgen fordi jeg har hatt to blodpropper i lungen, det er på ingen måte fint å gå ut og inn av kunstig overgangsalder, det er på ingen måte lukrativt eller ønskelig å fornye garderoben flere ganger i året fordi man stadig øker betraktelig i vekt på grunn av behandlinger. Det er ikke fint å være skallet flere ganger, det er heller ikke fint å ha leddsmerter som en 90-åring, det er ikke fint å bli utslitt av å handle middag på Rema eller nærmest bli sengeliggende i ukesvis av en vanlig forkjølelse man tidligere knapt la merke til. Og la det være helt uten tvil at det er hverken fint eller enkelt å leve slik, men det er noe av den høye prisen som den forhåpentligvis livsforlengende behandlingen medfører.

Den januardagen i fjor mistet jeg igjen et liv jeg da hadde forsøkt og lære meg å leve med. Det er slik det føles i hvertfall. Å være 33 år og få vite at kreftsykdom kommer til å ta livet av en, det føles faktisk som at man ikke lever lenger enn morgendagen…
Første gangen jeg ble rammet av brystkreft, 31 år gammel, skulle det bare bli en ”pause” fra livet mitt. Livet jeg elsket og var veldig takknemlig for; fylt av reiser, singeltilværelsen som jeg nøt, masse jobb, opplevelser, håndball, trening og det å nyte å bare få være ung. Livet var så godt og jeg var så tilfreds.
Jeg hadde ikke rukket å komme meg halvveis tilbake før voldsomme smerter amputerte livskvaliteten min det siste halve året, så sånn sett ga det endelige svar. Å få spredning i blant annet brystmuskel og tilhørende bløtvev ga meg forferdelige smerter i skulder, arm, rygg og nakke. Gå turer ble umulig, men løpe gikk fint… Så snodig kan denne elendigheten utspille seg.
Så stod jeg overfor motivasjonsutfordringer med tanke på enda mer cellegift kun ett år etter jeg trodde den aller siste dosen var gitt. Men jeg måtte også få hjelp til smertelindring. Jeg godtok Paracet første uken for å få LEVE litt til – slik jeg da kjente livet mitt. Kjenne på å bare få være meg uten noe som minnet om sykdom, for det som ventet ville jo aldri ta slutt. Piller er noe jeg aldri har tatt, så terskelen var høy, selv for en Paracet. I dag må jeg smile godt av det, for jeg har lært at livskvalitet går foran piller i alle regnbuens farger.

Landskamp sammen med gutta sist uke. En gammel tradisjon som forstatt holdes. Tom Arne Lund til venstre og Odd Axel S. Kjelsås til høyre for Kathrine.

Landskamp sammen med gutta sist uke. En gammel tradisjon som forstatt holdes. Tom Arne Lund til venstre og Odd Axel S. Kjelsås til høyre for Kathrine.

Jeg har lært enormt mye annet også det siste halvannet året. Veldig mye skulle jeg selvsagt ha vært foruten, og det er en ærlig sak å si; Jeg skulle så inderlig ønske at jeg ikke var syk. Men når livet engang dessverre har tatt denne retningen, har jeg ikke annet valg enn å gjøre det beste ut av det. Og det er faktisk brutale valg man må ta, der enkelte valg er tøffere enn man kan forestille seg. Spesielt tøft er konsekvensene av dem…
Det har kommet  ulike typer ”slag i siden” på denne ferden. Både uforutsette av den skikkelige usmakelige sorten og de mer forventede, men fortsatt fullt ut like sårende. Ydmykhet og respekt er noe man både bør og skal kunne forvente når et liv så brutalt ødelegges av kreftsykdom. Likevel har jeg opplevd det motsatte.

Eksperter på området sider at det tar et år å bearbeide en sorgreaksjon, men i min livssituasjon er et helt år utenkelig å skulle forholde seg til.

Jeg har erfart og fått bekreftet at valget jeg tok om å bli behandlet på mitt lokale sykehus var det eneste rette.
Jeg har vært velsignet med å treffe enkeltpersoner der som har betydd mer enn ord kan beskrive.
Jeg har blitt kjent med utrolige kvinner som jeg tenker på og savner hver eneste dag, og vet at uten dem ville jeg ikke ha klart meg gjennom det forferdelige og voldsomme fjoråret. Ofte føles det urettferdig at jeg fortsatt er her, mens de reiste så alt for tidlig videre. Det er veldig ensomt uten dem.
Jeg finner en slags tilfredsstillelse eller mager trøst i å mestre de ekstreme kontrastene i livet mitt med verdighet. Det er mange erfaringer jeg ikke hadde trengt, men jeg håper jo at de rundt meg kan ha dem med seg videre. Omsette det som vi sammen står i og går igjennom til noe godt for dem.
Jeg kjenner mye på at glede og sorg er to helt like sider av kjærlighet, og at andres sorg over min sykdom kan være veldig god og føles nært å få ta del i mens jeg kan.

 

Å leve med uhelbredelig brystkreft er tema for årets Rosa sløyfe-aksjon.