Kategorier

Finn Reinhardsen (66) er adoptert og har prostatakreft. Han deler historien om jakten på sine biologiske foreldre – og hvordan han fikk kjennskap til farens prostatakreft.

Hvorfor er det så viktig for adopterte å få et svar og finne sitt opphav? Jo, for å få vite om det er arvelige sykdommer i slekten.

Jeg er født i Rømskog, der jordmora satte inn en annonse i Indre Akershus Blad om at et 14 dager gammelt guttebarn søkte pleieforeldre.  Min adoptivmor var fra nabobygda og bodde da sammen med min adoptivfar. Der fikk jeg det bra.

Finn Reinhardsen ble gitt bort gjennom Indre Akershus blad. Foto: Roger Ødegård

Da jeg ble 18 år skrev jeg imidlertid til Fylkesmannen og ba om og få alle opplysninger om meg og mine biologiske foreldre. Jeg lurte veldig på hvem jeg lignet på, om jeg hadde søsken osv. Så kom dagen og papirene i postkassa. Min biologiske mor hadde ikke svart på henvendelsen fra fylkesmannen. Stor skuffelse, men jeg reiste til Hamar hvor hun bodde og ringte på døra. Etter litt lukket hun opp, og jeg sa “Her er jeg”. Hun gråt en stund, jeg gråt ikke. For første gang i mitt liv så jeg en likhet, jeg lignet på noen, det var godt. Vi reiste rundt og hilste på hennes søsken, mine tanter og onkler, mitt blod. Det var veldig rart, masse tanker i hodet, jeg nærmet meg snart svar på hvem jeg er. Jeg fikk også info om min biologiske far, de hadde ikke noe kontakt etter hun ble gravid.

En kveld tok jeg mot til meg og ringte ham. Hadde jo navnet og fant telefonnummeret i katalogen. Jeg sa hvem jeg var og når jeg var født. Han svarte kort at han ville være i fred. Jeg ble lei meg over nok en avvisning. Årene går, dette med biologisk far ligger langt der bak.

En dag skriver jeg et brev og ber om et bilde av ham, og etter noen dager kommer brev med et bilde. Likheten var slående! I et kort brev skrev han at han var syk og ønsket fred og ro den tiden han hadde igjen.

Tiden gikk. Jeg hadde en fin jobb i ambulansetjenesten på Legevakten i Oslo og trivdes godt.

På min bursdag i år 2000 blir jeg så oppringt av AMK-sentralen og spurt om jeg vil ha en langtur. Opp på skjermen i bilen kommer navnet på min biologiske far. Diagnosen prostatakreft. Jeg tenkte umiddelbart at det kanskje var noe jeg også kom til å få. Og jeg skulle altså kjøre min biologiske far på hans siste reis, på min bursdag? Det føltes merkelig. Han var medisinert og sov mer eller mindre når vi hentet han. Etter å ha kjørt 12 mil stoppet jeg og gikk bak i bilen. Så rett på han, og han så da et speilbilde av seg sjøl. “Skal vi til venstre her?  Vi er ved samvirkelaget”, sa jeg. Han svarte ja. Vel fremme på sykehjemmet kommer ei dame bort til meg. “Er det Finn? “ spør hun. Jeg blir litt forskrekket og spør hvem hun er. “Jeg er hans kone jeg og har visst om deg i 49 år. Du var med i et TV-program om adopsjon og det har vi tatt opp. Derfor kjente jeg deg igjen” sa hun. Da vi løftet far over i senga sa han “Tilgi meg”. Jeg strøk han over kinnet. “ Jada, jeg bærer ikke nag til noen” sa jeg.

Vel, konklusjonen er at jeg håper flest mulig av adopterte tar kontakt med sitt opphav og får vite om sykdommer. Det er ofte lettere å vite hva som ev. kan komme.

Selv var jeg hos fastlegen til vanlig sjekk sommeren 2011, og det ble konstatert en høy psa-verdi. Da tok jeg kontakt med urolog for flere undersøkelser og skjønte selv at det var samme diagnose som min biologiske far hadde hatt. Jeg ble operert to måneder senere og det har gått veldig bra med meg.