Kategorier

Frem til sent på 70-tallet fikk ikke barn ha foreldrene hos seg på norske sykehus. Vi presenterer historien om Wenche Rønning (54), som fikk kreft da hun var sju år, og har bitre minner fra Ullevål sykehus.

– Jeg var livredd, og forsto ikke hvorfor foreldrene mine gikk fra meg, forteller Wenche om sitt første møte med sykehuset. Hun var sju år gammel, hadde kreft i munnhulen og måtte ligge lange perioder på sykehuset, uten at foreldrene fikk være hos henne annet enn på korte besøk. Det er en opplevelse det fortsatt er vondt å snakke om.

Inne på sykehuset ble hun ført bort til et stort badeværelse, og den obligatoriske vasken alle nye pasienter måtte gjennom. Hun skulle så gjerne hatt moren der da hun måtte ta av seg den fine kjolen igjen. Hun kunne ha holdt fast i den varme hånden hennes da hun gikk opp i det store karet med vann for å bli skrubbet av en fremmed pleier. Kanskje moren kunne ha forklart henne hvorfor hun måtte bade enda en gang denne morgenen?

Med en alvorlig kreftdiagnose tilhørte Wenche en gruppe der bare et fåtall av de små pasientene overlevde denne sykdommen på 60-tallet. Hun måtte ligge på en sengepost med voksne pasienter. Ingen trodde hun ville komme hjem igjen.

– Jeg husker at alle speilene ble fjernet så jeg ikke skulle se hvordan jeg så ut. De rundt meg visste mer om min situasjon enn det jeg selv gjorde, sier hun og legger til at det kanskje var bra. Da forsto hun heller ikke alvoret, eller oppdaget uroen i blikkene til foreldrene når de var på besøk. Men hun husker at de andre barna hun traff på sykehuset, som også hadde kreft, forsvant. En etter en. Ingen fortalte henne hvorfor.

Les hele historien om Wenche i Sykepleien

Foto: Per Sveinung Larsen

Foto: Per Sveinung Larsen