Karine (28) har i løpet av de siste årene opplevd at både mor og far har fått kreft. Hun ønsker å formidle at det er mulig å kjenne livsglede og ha fine stunder midt i en håpløs situasjon.

Ordene som kommer ut av mammas munn da legene forteller oss at hun har uhelbredelig kreft setter meg helt ut. Hele rommet flommer over av følelser, jeg gråter, lillesøster gråter og tanten og onkelen min er også tydelig preget av situasjonen. Mamma ligger helt rolig i sykesengen og det første hun sier er altså «Vi er heldige, vi». Umiddelbart kunne jeg ikke skjønne hva hun mente med det, for var det en følelse i hele verden jeg ikke hadde der og da, så var det følelsen av å være heldig. Men etterhvert forstod jeg, og ikke nok med det,- jeg var enig. Mamma mente vi var heldige som hadde tid igjen sammen. Tid til å skape flere minner, tid til å si alt vi vil si til hverandre. Så mange dør hver eneste dag uten engang å få sagt hadet til sine nærmeste, og derfor er vi heldige som har fått et varsel om å ikke ha noe usagt og vise hvor glade vi er i hverandre.

Livet har ikke bare vært en dans på roser for familien vår. Det startet i februar 2010. Jeg husker fortsatt gledesrusen over at jeg akkurat hadde kjøpt min første leilighet i Oslo, hadde en fast jobb jeg stortrivdes i, en fantastisk vennegjeng, samt en kjær søster som levde ut sine drømmer i USA. Alt var perfekt! Mamma, pappa og jeg jobbet lange dager med forberedelser, oppussing og flytting ved siden av fulltidsjobber. Pappa opplevde at han ble unormalt sliten av dette arbeidet og tok kontakt med lege. Han hadde hatt nyrekreft i 2004, men etter de fjernet den ene nyren ble han erklært frisk samme år. Han hadde vært på jevnlige kontroller siden og ingen prøver hadde avdekket noe unormalt. Sjokket var derfor stort når han igjen fikk kreftdiagnosen. Denne gangen i nyrebekkenet, en svært aggressiv form som allerede hadde spredd seg til store deler av kroppen og tilstanden var uhelbredelig. Det ble igangsatt cellegift og diverse andre behandlingsmetoder, men ingenting ga den responsen vi håpet på.

Oktober samme år døde pappa av kreften og livet mitt gikk i grus. Det var en følelse av total hjelpesløshet og jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle leve videre uten pappaen min. Både lillesøsteren min og meg har helt siden vi var små vært «pappajenter». Han stilte alltid opp for oss, var den vi alltid kunne gå til, den jeg alltid ringte til hvis jeg lurte på noe, trengte hjelp med noe eller ville fortelle noe. Han var «superpappa» på alle mulige områder. Livet føltes ikke verdt å leve lenger.

Hele perioden da pappa var syk så jeg sider ved mamma jeg aldri hadde sett tidligere. Hun stod ved pappas side på en beundringsverdig måte, hun var rett og slett råsterk! Hun ble «oksen Torhild» og det ga meg troen på at vi skulle klare oss bra likevel.

Perioden etter pappas død var ekstremt tøff, men vi kom oss raskt tilbake i jobb både mamma, lillesøster og meg for å prøve å få tilbake en «normal hverdag» i den grad det var mulig. Sorgarbeidet gikk hånd i hånd med alt det praktiske som måtte ordnes. Mamma stod på fra tidlig til sent igjen, og fikk unnagjort mye. Etter noen år ble det også naturlig at barndomshjemmet skulle selges. Både lillesøster og jeg hadde flyttet hjemmefra og det ble for stort for henne å bo i alene. Hun gikk derfor til innkjøp av en ny flott leilighet som skulle bygges og ferdigstilles mars 2014. Huset skulle legges ut for salg høsten 2013, men før det skulle vi tre jentene storkose oss i ferieleiligheten vår i Spania.

Det hadde vært noen tøffe år, og vi gledet oss til å komme til vårt «paradis» og slappe av i noen uker. Vi spiste god mat, drakk god vin og nøt disse ukene til det fulle. Lite visste vi om at dette skulle bli vår siste ferie sammen. Mamma fortalte at hun var litt plaget med mageproblemer, men vi ila det liten vekt ettersom det hadde vært mye stress i tiden før ferien, samt at all vinen og den gode maten sikkert ikke hjalp på magen det heller. Så vi la bekymringene til side og nøt ferien.

Når vi etterhvert kom hjem fra Spania begynte mamma å rydde i hagen og gjøre klart til visning av huset helgen etterpå. En septemberdag dro hun på jobb som normalt, men smertene i magen begynte nå å bli uutholdelige. Faktisk hadde hun uten å si noe til oss, pakket «sykehusbagen» før hun dro på jobb den morgenen i tilfelle hun skulle bli innlagt. Og det ble hun. Dagene som fulgte var preget av svært mange undersøkelser, mye usikkerhet og ubesvarte spørsmål.

Etter kort tid ble vi presentert for de harde fakta: Mamma hadde tarmkreft med spredning og tilstanden var uhelbredelig. Operasjon var utelukket og all behandling ville kun ta sikte på livsforlengelse. Det er altså midt i denne situasjonen at min kjære mamma utbryter «Vi er heldige vi». Og vet du hva? Hun har helt rett! Vi er kjempe heldige! Vi er heldige som har hverandre å lene oss på i denne tunge tiden. Vi ler sammen, og vi gråter sammen. Heldigvis så ler vi mest! Mamma har et fantastisk smittende humør og en livsglede jeg ikke trodde det skulle være mulig å finne i denne tilsynelatende håpløse situasjonen. Hun har hatt flere utrolige utsagn enn jeg kan telle og vi sier ofte til hverandre «Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det».

Mamma, jeg og lillesøster ute og spiser nå i sommer.

Mamma, jeg og lillesøster ute og spiser nå i sommer.

Jeg skal på ingen måte late som at vi ikke har tøffe dager, for vi har absolutt vår del av dem. Dagene med det ekstreme positive humøret etter at diagnosen var et faktum, gikk gradvis over til å bli tyngre dager, i takt med at mamma følte seg stadig dårligere. Dagene var preget av mye gråt, frustrasjon og sinne. Vi lot det tildels gå utover hverandre, for slik er det jo oftest: Har man det vanskelig er det de nærmeste som må ta støyten. I denne perioden var det ingen av oss som så lyst på livet slik vi gjør nå. Vi ble nødt til å gjøre noe.

Lillesøster, mamma og meg ble nødt til å finne en måte å få hverdagen til å fungere på. Vi fikk uvurderlig hjelp og støtte fra nærmeste familie og venner, – en hjelp vi aldri hadde klart oss uten! Min kjære lillesøster har også flere enn én gang måttet si: «Mamma, you`re way, ain`t the only way»! Men vi fant ut av det. Det har vi alltid gjort. Først som familie på fire, så som familie på tre, og mamma skal være helt trygg på at lillesøster og jeg vil finne ut av det når vi etterhvert blir to.

Selv om situasjonen er som den er, og faktum er at vi har kort tid igjen med mamma, så har vi det faktisk bra. Vi finner glede i de små tingene i livet på en måte vi ikke gjorde før. For eksempel som at solen skinner og mamma kan sitte ute på terrassen, eller at det er kanelboller til lunsj på hospitset. I går dro vi til og med på shopping med rullator, smertepumpe og det hele, og sjelden har jeg sett en så genuin glede som da mamma kjøpte seg nye RayBans. Hun sa selv at hun tross alt måtte ha noen kule solbriller som fikk fokuset vekk fra at hun manglet hår på hodet. Jeg tar av meg hatten for mamma og er utrolig stolt og glad for at nettopp hun er min mamma!

Jeg er takknemlig for at jeg har hatt de foreldrene jeg har hatt i oppveksten. Det er ingen tvil om at det fortsatt er mange fremtidige milepæler i livet hvor jeg har drømt om at mamma og pappa skal være tilstede. Den dagen jeg gifter meg hadde jeg drømt om at pappa skulle føre meg alters,- slik blir det ikke. Så endret jeg forestillingen min til at mamma skulle føre meg til alters,- slik blir det heller ikke. Det er trist å tenke på at en eventuell fremtidig mann aldri vil få møte «svigers», eller at mamma og pappa aldri vil få møte sine barnebarn om jeg skulle være så heldig å få barn. Men sånn er situasjonen og det har jeg godtatt. Fremfor å tenke på all den tid jeg «mister», velger jeg å tenke på hvor utrolig privilegert jeg er som har kunnet kalle dem foreldrene mine i alle disse årene.

I desember hadde mamma og meg en prat om livet, døden og om et eventuelt liv etter døden. Da fortalte hun meg at hun også snakket til pappa av og til. Da hun ble syk hadde hun fortalt pappa at nå hadde hun også kreft, og det kunne hende at de snart skulle sees igjen. Enda vet vi ikke hvor lang tid det er til det skjer. Kanskje til jul, kanskje kortere og kanskje litt lenger. Men en ting som er sikkert, er at vi nyter hvert øyeblikk vi har sammen til det fulle. Og en dag, en dag vil vi alle sees igjen.