Kategorier

Det siste halvannet året har vært tøft for Cathrine (23) . Hun deler sin historie med oss – historien om hvordan hun har opplevd å miste mammaen sin.

Jeg vil påstå at mamma er en utenom det vanlige sterk dame. Tøff som bare det. Hun har siden jeg var barn slitt med helsa, men aldri har jeg hørt henne klage.
Jeg prøver også å være sterk. Like sterk som henne. Det er viktig for meg er at hun vet at vi klarer oss når hun er borte, min bror og jeg.

Starten på slutten
I desember 2012 kollapser mamma på kjøkkengulvet. Nakkeprolaps. Bestemor er der og ringer ambulanse. Ingen kommer.

Mamma blir sendt på rehabilitering, og kommer hjem til jul. Jeg, broren min og mamma feirer jul sammen. Bare oss tre, som hvert år. Hun har mye smerter og sover mye. Likevel pynter hun til jul og lager julemat som hun pleier.

Utover våren blir smertene sterkere, og allmenntilstanden dårligere. Jeg studerte, bodde i Oslo og hadde ingen anelse om hvor ille det egentlig stod til der hjemme. Mamma skånet meg for informasjonen. Da jeg hadde tatt alle eksamener dro jeg hjem for å ta sommerferie. Jeg så for meg en idyllisk sommer med fjellturer og bading. Slik skulle det ikke bli.

Mamma ble innlagt på sykehuset for utredning av magesår. Hun klarte ikke engang å sitte oppreist lenger nå.  I juli fikk hun diagnosen ventrikkelkreft, som da allerede var spredt seg til til lever og lymfer. Jeg hørte på stemmen hennes at det var alvorlig da hun kom hjem og fortalte det. Det knyttet seg i magen.

«Det er ikke noe de kan gjøre for meg, jeg er ferdig». Hun behøvde ikke si det var kreft engang. Ordene har brent seg fast i minnet. En følelse som ikke kan beskrives fylte meg. Vi tre omfavner hverandre og gråter, lenge. Jeg sier til mamma “vi skal klare oss, vi skal klare oss, bror og jeg”.

Mamma og jeg, sommeren 2013

Mamma og jeg, sommeren 2013

 Å leve
Legene anbefaler palliativ cytostatika-behandling, som kan virke både smertelindrende og livsforlengende. Mamma takker ja til behandling. Jeg satte studiene på vent og flyttet hjem.

I tiden etter diagnosen ligger vi i samme seng, hver eneste natt, mamma og jeg. Tett inntil hverandre. Dette er betryggende for oss begge. Jeg er likevel engstelig noen netter og ligger våken og lytter til pusten hennes.

Kurene er knallharde og tærer på kreftene til både mamma og oss pårørende. Mest på mamma, selvfølgelig.

Mirakelet
Når vinteren kommer er mamma blitt bedre, til all overraskelse. Tross den tøffe cellegiftbehandlingen ser hun frisk og fin ut, håret sitter også på, selv om det har blitt noe tynnere. Man kan ikke se at hun er syk. Hun er vakker.

Like før jul ringer kreftlegen med prøvesvar. Mamma har ikke time på kreftpoliklinikken før etter jul, men legen klarer ikke vente med å ringe. CT bildene viser en tilbakegang over all forventning! Den tøffe cellegiftbehandlingen har hatt god effekt. Det er nesten ikke kreftceller igjen i magesekken, og metastasen på lever har minket betraktelig. Mamma sier hun føler seg friskere nå enn hun har gjort på mange år.

 Juleglede
Jula blir fantastisk. Vi setter så stor pris på de gode stundene vi har sammen. Mamma og pappa (som ikke har vært på talefot på årevis) tar opp kontakten og blir venner igjen. Vi feirer jula sammen. Mamma, pappa, bror og jeg. Dette er den fineste jula noensinne. År med uenighet og krangel er blitt til varme og takknemlighet. Dette er et minne jeg er så uendelig lykkelig for å kunne ta med meg videre i livet.

Et nytt år
Utpå nyåret går vi mye tur, mamma og jeg. Vi har det godt. Vi reiser på bytur og går på kafe. Stikker innom pappa i ny og ne. Snakker og slarver som vi alltid har gjort, bare at vi setter mye mer pris på ordene. Vi ligger ofte oppe til langt på natt og snakker om alt mellom himmel og jord, tuller og ler. Vi sover fortsatt ofte i samme seng.

I februar reiser mamma til Gran Canaria på ferie med kjæresten sin. Hun har time hos kreftlegen før hun skal dra, jeg blir med. Hun er bekymret for en liten kul som har dukket opp under venstre kragebein. Det tas biopsi av kulen før avreise, og vi blir enige om at prøveresultat skal vi få vite når hun kommer tilbake. Hun skal ikke behøve å bekymre seg for dette mens hun er på ferie, mener legen.

Hun blir syk mens de er borte. En luftveisinfeksjon. Vi blir veldig bekymret, men de har en dyktig lege på hotellet og mamma får antibiotika og blir bedre.

På 23 årsdagen min 4. mars kommer mamma hjem. Jeg har savnet henne veldig. Hun har på seg et skjerf og under det gjemmer det seg en stor kul. Den har vokst mye etter biopsien. Mamma har nå ikke fått cellegiftbehandling siden oktober, da blodplateverdiene har vært for lave. Vi er ivrige med å få startet behandling igjen nå.

Nedturen
Den nye kulen på halsen har blitt en plage for mamma, og hun sendes til nabobyen for strålebehandling. 12 behandlinger blir det. Der sier de at det kan gå en tid etter behandling før det blir synlige resultater. Vi ser kulen krympe noe, men ikke mye. Plagene etter behandling, er større enn fordelene. Mamma har blitt brannskadet i svelget.

Ny cellegiftbehandling settes i gang, men har ingen effekt. Kreften sprer seg raskt og mamma blir stadig sykere.

Håp
I juni har sykehuset fått ny kreftlege. Han foreslår en ny behandling, en fliri-kur, som et siste forsøk. «Jeg vil kunne si at vi har prøvd alt», sier han.

De to første dagene etter kur er hun mer våken og opplagt enn hun har vært på flere uker. Hun har lite bivirkninger av behandlingen, men i ukene som kommer blir almenntilstanden dårligere og søvnbehovet øker. Hun mister også mer og mer interesse for omverdenen og de nærmeste.

Toget er gått
Jeg følger nøye med på utviklingen av kulen på halsen til mamma, da jeg ser på den som en pekepinn på om behandling har hatt effekt eller ikke. Kulen vokser mye de to ukene etter siste kur-dag, og vi får bekreftet det jeg har fryktet: Nå blir det ikke mer behandling.

Vi fikk installert sykeseng i stua. Vi forberedte oss. Eller vi prøvde i hvert fall. Man kan vel umulig bli helt forberedt… Men å godta situasjonen som den er, vil jeg tro er et steg i riktig retning.

«Jeg har snart bursdag», sier mamma plutselig. Hun har øynene åpne, men jeg trodde hun sov. 49 år. Livet har kanskje vært kort. Men innholdsrikt. Dette har vi snakket om mange ganger. Livet. Mamma har kjempet seg igjennom det, og det gjør hun enda. Vi snakker om stedet hun skal til. Det er fint der. «Jeg får igjen det lange, lyse håret mitt da», sier hun. Det har vært tøft for henne å miste utseendet sitt, hun som alltid har vært så vakker. Jeg savner smilet hennes og den sprudlende latteren. Nå er hun stiv i blikket og jeg kan ikke huske sist jeg så henne smile.

Når livet ebber ut
Natt til mandag 14. juli er jeg våken hele natten og ser til mamma. Hun er blitt veldig syk.

Når mandagsmorgen kommer og hjemmesykepleien er på plass blir avgjørelsen tatt om at mamma skal legges inn på sykehjem. Hun trenger tilsyn hele døgnet nå.

Dagene på sykehjemmet går fort, men samtidig så altfor sakte. Vi bruker tiden mamma er våken på til å snakke om fine ting, holde hender, klemme og kose.
Mamma blir svakere for hver eneste dag som går. Broren min og jeg får vårt eget rom på sykehjemmet og sover der hos mamma. Sykepleierne er fantastiske og tar veldig godt vare på oss.

Det vondeste og vakreste øyeblikk
Onsdag 23. juli. To dager før mammas 49 års dag. Denne morgenen våkner jeg ekstra tidlig, selv om vi ikke var i seng før klokka fem.  Jeg går inn til mamma og drar fra gardinene. “I dag er det onsdag 23. juli, mamma, og sola er på veg fram”, sier jeg. Mamma har ikke ord til å svare meg lengre, men hun har vært opptatt av å vite dag og dato den siste uken. Om hun venter på en spesiell dag, eller om hun bare vil vite hvilken dag det er, vet jeg ikke.  Det kommer inn en sykepleier etter en stund, og vi sitter på hver vår side av sykesenga og prater, mens jeg holder mamma i hånda og stryker henne på panna. Jeg forteller om hvordan det siste året har vært for oss, på godt og på vondt. Jeg forteller om mamma, hvordan hun er som person. Hvor sterk hun er og hvordan det har smittet over på meg og broren min.

Mamma har fått en litt gråere farge i ansiktet, og pusten er hurtigere og mer overfladisk. “Kan jeg få et par ord med deg på gangen? Mamma trenger ikke høre dette”, sier sykepleieren.
Hun sier til meg at det kanskje er snakk om timer nå, og ikke dager. Hun lurer på om jeg vil ringe noen. Nei, det er nok sånn det skal bli. Mamma, bror og jeg til det siste.
Da jeg kommer inn igjen står broren min lent over mamma. Så snart jeg ser mamma, skjønner jeg at “nå skjer det”. Jeg er ikke redd. Hun viser hverken tegn til engstelse eller smerte. Jeg holder mamma i hånden, legger kinnet mitt mot hennes og sier fine ord til henne. Broren min gjør det samme. Mamma bruker sine siste krefter på å gi oss respons ved å klemme oss i hendene. Så tar hun sitt siste pust og forlater kroppen.

Sorg
I skrivende stund ligger jeg i senga til mamma og reflekterer over det siste året. Livet og døden. Det vonde og det vakre. Kjærligheten.

Jeg savner mamma, men samtidig vet jeg at hun har det godt nå. Å ønske henne tilbake ville være en egoistisk tanke, overbeviser jeg meg selv om.
Dessuten kommer hun jo alltid til å leve videre i meg.

Til alle som har det vondt:
Smerten går over, men skjønnheten forblir.