Kategorier

Pernille (28) har skrevet en bok på 64 sider om da pappaen hennes fikk kreft og døde. Hun gir oss et utdrag her, en åpen fortelling om hvordan hun og familien hennes opplevde den siste tiden.

Pappa var yngst av fire brødre. Født på Jæren, men bosatte seg på Hafslund i 1985, det året jeg ble født. Han begynte å røyke i en alder av 15, noe han aldri skulle ha gjort.

Det var en fredag i mai 2012 og min lillesøster, Thea Sofie gikk igjennom posten mens pappa lå på sofaen med sterke smerter som han trodde skyldtes en prolaps i ryggen. Det ene brevet i bunken var til pappa – fra Unilabs, svar på røntgenbildene hans, og Thea begynte å lese for ham. Det stod mange ord hun ikke forstod, men det var ett ord hun kjente, og som skremte henne – tumor i høyre lunge. Pappa reiste seg opp og tittet på henne, før han la seg ned og stirret på tv’n igjen. Jeg fikk sms like etterpå av Thea hvor hun ba meg om å ringe pappa, og det gjorde jeg. Han gråt av de konstante smertene han hadde hatt i de to siste dagene, samt at det åpenbart også var redsel inne i bildet. Jeg sa til han at han skulle gjøre seg klar, og at vi skulle dra på legevakten. Da jeg kom opp i huset hans knakk han nesten ned i knestående av smerter, og han gråt. Han klemte meg og gråt mer. Jeg hadde ringt 113 og sagt at vi var på vei. På legevakten fikk pappa noen sterke smertestillende så han skulle klare seg gjennom helgen, og beskjed om å oppsøke fastlegen førstkommende mandag.

Stolt bestefar med sitt første barnebarn, før kreftdiagnosen.

Stolt bestefar med sitt første barnebarn, før kreftdiagnosen.

Pappa begynte med cellegift, og fikk beskjed om at han skulle prøve stråling, noe som gjorde han veldig glad. For hver type behandling han kunne få tentes håpet i ham, håpet om å bli frisk. Dagen etter første stråling fikk han beskjed om at kreften hadde spredd seg til hodet, det var tøft for pappa å høre. Men han gav ikke opp, han ville vinne denne kampen. Han var tapper, sterk og utrolig flink, jeg var så stolt av ham. Han ville så gjerne leve – han ville så gjerne være far, bestefar, venn, sønn og kollega. Han begynte også å forberede seg på at det kunne gå den andre veien. En dag tok han med min mann, Martin ned i kjelleren og viste ham et understell til en vogn, det hadde han tenkt til å bruke når han og Matheo, hans eneste barnebarn skulle lage olakjerre sammen. “Du må love å fullføre denne planen hvis jeg ikke overlever”, sa han. Pappa sa også til meg at han ønsket at vi skulle overta huset, slik at det ble i familien. Slik at mine søsken kunne komme hit og føle seg hjemme og føle seg trygge. Jeg hadde ikke lyst til å snakke om slike ting, men det var viktig for pappa og ta opp dette, da fikk han mer ro.

For hver dag jeg var sammen med pappa var jeg redd for at det var den siste. Jeg begynte å sette mer pris på all tid vi hadde sammen, som jeg kanskje tok for gitt før. Jeg ville være sammen med pappa hvert eneste sekund i døgnet, men jeg trakk meg unna slik at de andre som også var glad i pappa fikk muligheten til å være alene med ham. Han var ikke bare min far, han var også mine søskens far, han var min mors tidligere livsledsager, han var noens bror, noens sønn, min Matheos bestefar, noens venn – jeg hadde ikke førsteretten.

Min søster, som er ti år yngre enn meg ville ikke ta innover seg at pappa var alvorlig syk, hun ville ikke snakke med verken oss eller legene. Til slutt måtte jeg be henne komme ned i huset vårt. Jeg stod på badet, ba henne komme inn og hjelpe meg med noe. Jeg låste døren og tok ut nøkkelen og sa det som det var: – Pappa er SYK, han kommer til å DØ snart. Bruk tiden som er igjen til å gjøre dagene hans bedre. Ta sorgen i ettertid, Thea, pappa trenger deg nå. Vennene dine er der etterpå også.

Hun knakk helt sammen og brukte fra det øyeblikket tiden sin på han. Hun angrer ikke på det i dag.

Pernille,bloggerPappa ble raskt sykere, og på kort tid gikk han fra å se ut som en sprek mann på 52 år, til en gammel sliten mann på over 80 år. Kreften spredte seg til skjelettet, nyrene, bukhinnen, magen, og ryggvirvler. Han ble svakere og svakere, tynnere og tynnere, og til slutt bare sengeliggende. I august 2012 ble han flyttet fra sykehuset til palliativ enhet hvor han fikk erstattet de fleste medisiner med smertelindring, slik at han ikke skulle ha det så vondt den siste tiden.

En uke senere døde pappa etter fire måneders kamp mot en grusom sykdom. Han fortalte meg tidligere at han ikke var redd for å dø, men han var heller ikke klar for å dø. Han ønsket å leve, ønsket mer tid med barnebarnet sitt på knapt et år, ønsket mer tid med barna sine.

Matheo, som nå snart er tre år, skjønte tidlig at bestefar var syk, og han gikk ofte med bildet av dem to i hånden sin – ville ikke legge det fra seg, hadde det til og med seg i sengen sin. Hver kveld, fra den dagen pappa døde, ser vi ut når stjernene titter frem, ser om bestefar har begynt å jobbe. Han var mobilkranfører, og har nå fått en ny jobb i himmelen: Han heiser opp alle stjernene som skal lyse for oss som er igjen her nede på jorden. Enten det er morgenen, kvelden eller midt på dagen, hvis det er én eneste stjerne på himmelen blir Matheo i ekstase – da er det bestefar som har hengt opp en stjerne – bare til han.