For noen dager siden ble jeg invitert til å snakke på et seminar i forbindelse med Mannens helseuke. Jeg fikk spørsmålet: “Undervurderes menns kreft?”

I stedet for å forsøke å gi et svar på dette spørsmålet – som i beste fall måtte basere seg på synsing – ønsket jeg å si noe om hva vi vet om forskjeller i kreft mellom kvinner og menn, og hva som eventuelt kan forklare forskjellen? For å finne svar på første del av spørsmålet gikk jeg til Kreftregisterets statistikk, og tallenes tale er klar: Det er flere menn enn kvinner som får kreft, og det er også flere menn enn kvinner som dør av kreft.

Hva skyldes denne forskjellen? Det er flere faktorer som kan spille inn når man skal forstå og forklare, både biologiske faktorer og forhold knyttet til levevaner og helseatferd. Går vi litt ned i tallene vil vi se at kjønnsforskjellen mellom kvinner og menn langt på vei må forstås ut fra ulike kreftdiagnoser. Det er flere menn som får den “kjønnsspesifikke” diagnosen prostatakreft, enn kvinner som får brystkreft. Det er også klart flere menn enn kvinner som får lungekreft, noe som primært skyldes historiske forskjeller i antall røykere. Går vi tilbake til tidlig 1970-tall røykte over halvparten av den mannlige befolkningen, mens andelen blant kvinner var på litt over 30 prosent. Etterhvert har det blitt stadig færre røykere, men det er flere menn enn kvinner som har sluttet å røyke. I dag er det omtrent like mange kvinner og menn som røyker. Vi ser også på statistikken at forskjellen i antall som får lungekreft er blitt mindre.

En del av kjønnsforskjellen i kreft kan altså forklares ved å se på noen kreftdiagnoser, men sannsynligvis er ikke det hele forklaringen. Det har den siste tiden vært oppmerksomhet knyttet til menns helseatferd – er menn flinke nok til å gå til lege når de opplever at noe er galt? Et eksempel er hudkreft. Like mange menn som kvinner får hudkreft, men det er flere menn enn kvinner som dør av hudkreft. Er det fordi menn ikke er så flinke til å oppsøke lege når de oppdager forandringer i huden?

Kreftforeningens bartemenn

Foto: Marte Gråberg

Forskningen på dette området er relativ sparsom. En forskningsartikkel konkluderte imidlertid med at det nok er en forenkling og generalisering og si at menn generelt er for lite flinke til å gå til lege når de har symptomer på noe som kan være kreft. Snarere – mener forskerne – er det en gruppe menn som ikke tar symptomer på alvor, og unnlater å søke legehjelp. Spørsmålet blir da: Hvordan nå denne gruppen som har behov for større bevissthet rundt egen helse?

Det finnes intet lett svar på det spørsmålet, men det er ikke tvil om den årlige Movember-kampanjen treffer mange menn (og kvinner). Fra å være en «greie» for en guttegjeng på en bar i Melbourne i Australia i 2003, har Movember vokst til å bli en global bevegelse med flere millioner deltakere. Formålet med Movember er å sette menns helse i søkelyset, og samle inn penger til forskning. Man slutter opp om kampanjen ved å gro bart i november måned, og tanken er at barten blir inngangsporten til en samtale om egen helse. Vi vet at kampanjen appellerer til menn, også de som vanligvis ikke er så opptatt av helseinformasjon. Movember løser ikke alle utfordringene ved  menns helse, men én lærdom er viktig: skal vi kommunisere med menn, må vi tenke nytt når det gjelder helseinformasjon, og budskapet må tilpasses den gruppen menn vi ønsker å nå.