Kategorier

Gjesteblogger Are Saastad er daglig leder i Reform – ressurssenter for menn, og blogger om menns syn på egen helse –  i forbindelse med Mannens helseuke (uke 24).

«Hei! Hvordan går det med dere? Er dere ferdig med taco’n nå?»

Min kones glade og lyse stemme i den andre enden. De hjemme hadde det helt utmerket. Hun fortalte at de satt og så på tv, og spiste is. Lørdagskveld! Godt å høre om. Brått lengtet jeg veldig hjem.

Hun spurte hvordan jeg hadde det på hytta.

«Ganske bra, jeg har det bra. Var litt uheldig på skituren i stad bare, og falt i en bakke. Jeg har litt vondt, kanskje forstua armen, men det går nok fint. Arnstein er jo her, og vi tar en taxi til bygda sammen og får titta på det snart.»

«Hva?? Nei og nei. Stakkars deg!»

Jeg har en omsorgsfull kone. Jeg klarte ikke å forhindre det: Hun ble bekymret. Jeg greide meg jo, forsikret jeg. Slapp av.

Jeg er mann. Jeg er 55 år. Jeg er tross alt i ganske god form, mener jeg selv. Jeg er også blitt ganske god til å gå til legen. Det har jeg lært meg til, særlig de siste fem månedene. Det er tiden som er gått etter at Lillehammer sykehus konstaterte komplisert brudd i venstre overarm.

Skigåing kan nemlig være skumle greier, særlig i skumringen på fjellet i 18 kalde. Godt jeg hadde en god venn å gå med. Er jeg blitt benskjør? Jeg vet ikke, det skal utredes. Jeg er i gode hender.

Mandag denne uka var jeg til legen for kontroll. Som vanlig var det god tid på venteværelset. Jeg kikket meg rundt: Fem kvinner og meg. To av dem gravide, en med et lite barn. Det gikk i døra, og en annen mann satte seg. En arbeidskar. Mannen skottet usikkert rundt seg. Ikke vært til fastlegen på en stund?

Vi menn har en underlig holdning til egen helse. Vi kan være de reneste pyser, og myten vil ha det til at vi ikke tåler blod. I mitt tilfelle er det ingen myte. Samtidig går vi ikke til legen – før vi må.

Det er ikke alltid for sent. Alt for ofte er det dessverre det. Et armbrudd er i så tilfelle banalt nok, det dør man ikke av. Men hva med kulen i nakken? Føflekken som vokser? Smerten i brystet? Den underlige lyden når vi blir andpustne?

Vi venter. Det er ikke så lurt, for vi dør av det. Statistikken viser at norske menn dør 4,5 år før kvinner. Ikke fordi vi har dårligere biologiske egenskaper. Vi kommer til hjelpen for sent.

Kanskje er det slik fordi vi er pysete. Kanskje ikke.

En dansk kreftsykepleier fortalte meg nylig at hans erfaring er at kvinner snakker med andre om egen alvorlig sykdom fordi de opplever at det lindrer smerten. Menn lar være å snakke, fordi de ikke vil påføre andre smerte.

Er ikke dette også ganske sympatisk? Jeg syns det, og jeg kjenner meg igjen. Vi ønsker ikke å bekymre familien. Heller ikke ved armbrudd.

I tillegg er det vel fortsatt slik at en del kvinner også forventer av oss at vi skal være sterke, ikke vise oss svake, være, ja nettopp; menn.

Kanskje vi på vår side skal lære oss at det tross alt er bedre med en bekymret familie, enn en familie uten en far.

Lørdag er det taco igjen.

Onsdag i neste uke arrangeres gratiskonferansen «Uhelse – mannlighetens pris?», i godt samarbeid mellom Kreftforeningen og Reform – ressurssenter for menn. Her skal nettopp menns helse settes under lupen: Hva vi lider av, hva vi selv gjør og ikke gjør – og hvordan gutter og menn møtes av et helsevesen som kanskje ikke forstår oss så godt.

Konferansen er gratis. Sørg for å melde deg på før det er for sent!

Jeg gleder meg til både taco’n og til konferansen.

Og armen er nesten helt bra igjen.