Jeg var livredd. Jeg gråt. Jeg fryktet at jeg aldri skulle få se barna mine vokse opp. Jeg planla min egen begravelse. Det var de fire verste dagene i mitt liv. Jeg unner ikke min verste fiende å kjenne på frykten og usikkerheten mens man venter på svar og videre behandling etter å ha fått en kreftdiagnose.

Jeg var heldig på flere måter. Jeg fikk diagnosen raskt og med svært gode prognoser, kom fort på operasjonsbordet og kjapt i gang med behandling. Jeg fikk de riktige svarene på de vonde spørsmålene. Likevel var det å få en kreftdiagnose en stor psykisk belastning både personlig og for alle rundt meg. Livet ble snudd på hodet – og ble der en lang stund. Det var mitt livs ctrl-alt-delete. Alle mine innvendige måleinstrumenter ble nullstilt.

Derfor blir jeg opprørt når jeg leser at bare et fåtall av de som får den nådeløse beskjeden om at de har fått lungekreft ikke får startet behandlingen innen fristen på 20 dager, slik NRK omtalte i går. Lungekreft er en av de mest dødelige kreftsykdommene vi har. Hvert år dør over 2200 personer- eller seks mennesker hver dag om du vil. Fem år etter diagnosen er det bare drøye én av ti menn som lever, mens prognosene er litt bedre for kvinner med 18 prosent overlevelse. Som for all kreftsykdom er det helt avgjørende og en klar sammenheng mellom hvor raskt man får behandling og prognosen for det medisinske utfallet. Man trenger ikke grunnfag i psykologi for å skjønne hvor tøff belastning det er å måtte vente når man får en slik diagnose. Sammenlignet med min egen opplevelse kan vi ta i bruk den store gangetabellen. Det er rett og slett umenneskelig og uverdig.

Og det er ikke bare lungekreftpasientene som blir kastet inn i denne sentrifugen av usikkerhet. For svært mange kreftdiagnoser er situasjonen den samme.

Disse sykehusene oppfyller ikke målet.

Løsningen er bedre organisering – sett pasienten i sentrum

Årsakene er sammensatte og kompliserte. Ullevål sykehus, som kommer svært dårlig ut på statistikken forklarer det med at de får mange av de mest kompliserte tilfellene. Det er godt mulig, men en svært mager trøst hvis du står i køen. Det er for dårlig. Intet mindre.

Illustrasjonsfoto. Foto: nyebilder.no

Illustrasjonsfoto. Foto: nyebilder.no

Mange helseministre har prøvd å løse denne tilsynelatende gordiske knuten. Den forrige regjeringen satte 20-dagersfristen som vi nå ser at de fleste sykehus ikke makter å oppfylle. Derfor var det mange som hevet både faglige og politiske øyenbryn da helseminister Bent Høie la listen enda høyere og snakket om både «innen 48 timer» og «kreftløft i verdensklasse» i samme åndedrag. Mange – med legene i spissen – var raskt ute og slo fast at dette aldri kom til å gå og ropte samtidig på mer ressurser.

Vi tror ikke nødvendigvis løsningen utelukkende er å sette inn mer penger på kontoen til helsevesenet. Like mye handler om organisering. Skal man lykkes med behandlingsfrister, ligger nøkkelen i rekkefølgen. Før man innfører en fristgaranti, må man finne verktøyene for å klare å oppnå den. Vi tror og håper Bent Høie er på god vei. I revidert nasjonalbudsjett ble det bevilget fem millioner til å sette fart på å utarbeide standardiserte behandlingsforløp, såkalte pakkeforløp. Enkelt forklart får hver diagnose sin «kjøreplan» slik at pasientene vet hva de både kan forvente og har krav på. Samtidig handler svært mye om bedre koordinering. Å sette «pasienten i sentrum» kan høres ut som en unødvendig floskel i et system som handler om å gjøre pasienter friske, men det er faktisk det som må til. Tverrfaglige diagnosesentre i alle regioner skal etableres. Bedre tilgang til pasientenes journaler og bedre koordinering internt på sykehusene og mellom sykehus og primærhelsetjenesten er en annen nøkkel, bedre it-systemer likeså. At mange pasienter blir stående i kø eller forsvinner i systemet fordi et brev eller en faks med livsviktige prøver og opplysninger kommer på avveie, er like håpløst som det er utdatert i et moderne samfunn.

Hvert år får over 30.000 mennesker i Norge beskjeden mange frykter: Du har kreft.

Heldigvis har vi tross alt et godt helsevesen og kreftomsorg og kreftforskning har gjort at to av tre nå overlever. Men vi kan bli enda bedre hvis enda flere kommer raskere til behandling.

Hver eneste dag man må vente, er en dag for mye.