Kategorier

“Bente” opplevde å miste mammaen sin som barn. I en tøff tid der familien burde holdt sammen og støttet hverandre, opplevde hun og søsknene det motsatte. Det har tatt “Bente” mange år å kunne snakke om det hun gikk gjennom. Nå deler hun sin historie med oss, men hun ønsker å være anonym.

Mamma var død. Alt var kaos. Selv om vi burde vært “forberedt” etter flere års kamp mot den uhelbredelige kreften som herjet i kroppen hennes.

Vi trodde vi var forberedt. Det var vi ikke. Årene med kreft hadde gjort noe med oss alle sammen. Det er sant som de sier: “Kreft er ikke en sykdom som rammer én i familien – kreft er en sykdom som rammer hele familien.” Vi hadde alle satt våre egne liv på vent i flere år.

far og barn

illustrasjonsfoto

For sorgen startet ikke den dagen mamma døde. Den startet den dagen vi fikk dødsdommen hennes.

Jeg var eldst av oss barna da budskapet kom. Jeg var 13 år. Mamma ble syk, pappa ble redd – og vi skjønte lite… Det er først i ettertid, i voksen alder og etter mye bearbeidelse at jeg har skjønt hva som egentlig skjedde med oss. Med pappa og med oss barna.

Og det er dessverre ikke en unik historie, har jeg fått vite med årene. Likevel er det fortsatt tabu å snakke om det.

Småbarnsforeldre som opplever en personlig krise, kan ofte finne ulike fluktruter.

“Flukt inn i jobb”
Mens partneren ligger på sykehus, kan noen reagere med å overlate omsorgsansvaret for barna til andre – i lange perioder. De voksne rundt stiller velvillig opp – i aller beste mening – men i den sårbare situasjonen trengte vi pappa’n vår mer enn noensinne! Vi visste at vi skulle miste mamma, og ble livredde for å miste pappa også. Men pappa flyktet inn i jobben og vekk fra oss barna.

“Rusflukt”
Gutta er kanskje ikke så flinke til å snakke med hverandre om vanskelige ting, og nettverket er ofte svært jobbrelatert. Istedenfor å snakke om følelser er det nok lett for å “selvmedisinere” seg om kvelden. Det starter gjerne med ett glass vin for å få sove… Og hos oss endte det faktisk med at pappa stjal av mammas medisiner. Sorgen deles ikke da – et problem løses med nye problemer.

“Flukt til ny partner”
Mange er livredde for å bli alene – og så møter de en situasjon hvor det eneste som er sikkert er at de skal bli alene (enker eller enkemenn). Det er beintøft – og for noen småbarnsforeldre er frykten for å bli forlatt/alene det verste med hele situasjonen. De oppsøker gjerne en ny arm å sove på, og forbereder et “nytt og bedre liv” som skal starte med en gang hjemmesituasjonen blir “avklart”.

Vi barna opplevde alle disse tre typiske “fluktene” fra pappa i løpet av mammas sykdom og bortgang. Sorgen splittet oss, og alt var kaos. Bare de aller nærmeste skjønte hva som skjedde. Vi holdt maska hver gang venner og bekjente trøstet oss med “Det er godt dere har hverandre.” Det var tabu. Klart vi skulle takle sorgen sammen – alle forventet jo det!

Men det skjedde ikke. Etter mange år turte jeg endelig å bryte tausheten og tabuet. Det tok meg lang tid før jeg endelig turte å svare ærlig da noen spurte meg hvordan det stod til med pappaen min. Jeg svarte: “Vi har dessverre ikke kontakt lenger.” Og det var faktisk en lettelse. Det var en sorg. Det var en erkjennelse. Han flyktet fra oss barna da han flyktet fra de vonde situasjonene og minnene.

Vi klarte ikke å takle sorgen sammen. Pappa lever sitt liv nå, og vi barna har heldigvis hverandre. Men vi tenker på pappaen vår hver dag. Vi kommer nok aldri helt til å forstå. Det eneste vi er blitt helt sikre på er at pappa sviktet oss som verst da vi trengte han som mest. Vi mistet begge foreldrene våre – samtidig. Det var vi helt uforberedt på, og vi er glade for at mamma ikke fikk oppleve det.