Kategorier

Mange har frykt for å se døde mennesker. Det hadde også jeg for inntil fire år siden. Da tok jeg et valg. Onkelen min døde, og jeg ble spurt om jeg ville se ham. I motsetning til da min mor, far, bror og tante døde, valgte jeg denne gangen å gå inn i rommet der han lå. Det var slett ikke så skummelt som jeg hadde trodd. Onkelen min hadde ikke gjennomgått en grotesk forandring etter at hjertet sluttet å slå. Tvert imot vil jeg si at han var vakker, uten smerte, og med en fred over seg jeg ikke hadde sett på lenge.

I dag er denne tiden på rommet med min døde onkel Olaf et godt minne å ha med seg. Det ble nemlig ikke sånn som foreldrene mine hadde fortalt meg. Da jeg vokste opp skulle man ikke se de døde. Gjorde man det, kunne man risikere at bildet av et dødt, mimikkløst ansikt brant seg fast på netthinnen. Dermed ville man ikke huske hvordan personen egentlig var da han eller hun levde.

Slik ble det ikke for meg. I dag husker jeg best onkel Olafs gode lune humør og hvor flink han var til å nyte hverdagene. Å se ham etter at han var død ble i stedet et godt siste punktum – et farvel.

Kreftforeningen var med å åpne en fotoutstilling på Norsk Teknisk Museum i Oslo i går – “Livet med døden”. Ønsket er å bidra til åpenhet rundt døden. Vi opplever at mange tar kontakt med oss og føler et behov for å snakke om døden. Kanskje er det fordi det i dag er blitt en kunstig avstand mellom liv og død. Før var døden en mer naturlig del av livet. Vi døde hjemme, og likskue var vanlig. Mange ganger kledde familiene til og med opp den avdøde og tok et siste familiebilde.

livet-med-døden-bilder-w

De siste 70 – 80 årene er døden blitt stadig mer profesjonalisert. Fra sykehus til begravelsesbyrå – alt blir ordnet for oss. De fleste går derfor gjennom livet uten å se et eneste dødt menneske. Mange har derfor problemer med å gripe døden an. Pårørende kan være redde for at ordene kommer feil ut, og den døende er kanskje redd for å belaste andre med sine tanker. Det siste året har vi i Kreftforeningen derfor arrangert flere åpne folkemøter om dette temaet – hvor mange tusen har møtt frem. Jeg tror vi har truffet noe i mennesker med disse møtene. Vi har kanskje åpnet en dør som har vært lukket. Og den døren vil vi nå være med på å åpne enda mer.

Det er mange måter å takle sorg på. Mange bruker ulike kunstuttrykk for å sette ord på sine tanker og følelser rundt døden. Jeg synes bildene i utstillingen, som Walter Schels har tatt, er sterke og vakre. Sammen med tekstene av Beate Lakotta tror vi denne utstillingen kan bidra til å lage gode samtaler rundt livet og døden. Vårt håp er at den åpenheten og aksepten både kunstnerne og de 26 portretterte menneskene har vist, kan fjerne noe av frykten for det ukjente som mange av oss har.

Anne Lise Ryel under åpningen av fotoutstillingen. Foto: Andreas Bjørnstad

Anne Lise Ryel under åpningen av fotoutstillingen. Foto: Andreas Bjørnstad

Bilde av døden. Det er det denne utstillingen handler om, og det bildet trenger ikke være slik man tror. Jeg er glad for at jeg turte gå inn på rommet til min døde onkel Olaf. Det forandret mitt bilde.

Fotoutstillingen viser 26 portretter av døden og vises på Norsk Teknisk Museum frem til 1. september.

Se innslag fra Press-TV fra utstillingen (1:57 min)