Kategorier

«Å være enslig og få kreft, var veldig vanskelig i mitt tilfelle. Jeg hadde ønsket at det var oppfølging rent menneskelig og psykisk. Man føler seg veldig alene og har ikke så mye overskudd til å be om hjelp. “Alle” andre man snakker med som får kreft har liksom så snille venner og familie rundt seg. Da er det spesielt vondt å være alene. Kanskje et tilbud til dem som er alene hadde gjort det lettere?»

Sitatet er hentet fra Kreftforeningens undersøkelse blant kreftpasienter og pårørende. Vi har nettopp gitt ut rapporten rehabilitering og mestring blant kreftrammede, der vi ser nærmere på pasienter og pårørendes behov for oppfølging. Kreftpasientene omtaler familie (86 %) og venner (74 %) som de absolutt viktigste hjelperne i kreftrehabiliteringen. Det sier oss at det å ha et sosialt nettverk rundt seg er viktig. Men hva med de som ikke har det?

Mange undersøkelser peker på at pasienter har behov for noen å snakke med når de får kreft. Ikke så rart kanskje: Diagnosen kan i seg selv være dødelig, behandlingen er tøff og langvarig. Kreft øker i omfang – flere og flere vil bli berørt i tiden fremover. Mens de fysiske symptomene på kreft blir tatt hånd om av det medisinske behandlingsapparatet, blir ofte de ikke-medisinske aspektene glemt.

Både i Nasjonal kreftstrategi og i den nye regjeringens plattform er betydningen av pårørende spesielt nevnt. Vi har i mange år jobbet for at de pårørende skal bli sett og hørt, og vi er derfor glade for at dette nå legges vekt på. Det er samtidig også viktig å huske på de som mangler et sosialt nettverk. Undersøkelsen viser at de som er enslige melder om flere rehabiliteringsbehov enn de som er i et parforhold.

Pasientens sivilstand og nettverk må derfor kartlegges tidlig, slik at vi unngår at pasienter får slike erfaringer: «Sykehuset spurte ikke meg om jeg var enslig, men sa jeg måtte reise hjem for jeg var ferdigbehandlet. Jeg reiste da til en venninne og senere på opptreningssenter for jeg kunne ikke reise hjem alene».

Kreft rammer mennesker i alle aldre og i alle livsfaser. Som ung student kan man også oppleve ikke å ha pårørende eller nærstående rundt deg: «Jeg var student og 22 år da jeg ble syk. Det blir da forventet at man selvfølgelig har en familie som stiller opp og ordner opp i ting. Når man ikke har det blir det veldig mye å ordne selv. Det å krabbe rundt på en studenthybel alene uten å kunne stå på beina, og skulle vaske, lage mat, hente medisiner og finne ut av økonomiske rettigheter, søke etc. er veldig tungt både fysisk og psykisk (….) Ikke alle vokser opp i en stor og lykkelig familie – det har ikke «Sykehus- Norge» forstått..»

Den nye regjeringen har lovet å etablere en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet i løpet av 2014. Vi er derfor spente på om denne planen også vil inneholde en plan for de som ikke har pårørende og/eller et sosialt nettverk.