“Den rosa boken” ble utgitt 1. oktober i forbindelse med årets Rosa sløyfe-aksjon. Den inneholder tolv personlige tekster om brystkreft. Vi gjengir en av dem her, den handler om Kathrine Dahle Wavold.

– Jeg heter Kathrine, er 33 år, nygift og såkalt uhelbredelig kreftsyk. Jeg vet det kan høres uforståelig ut for de fleste, men jeg lever fortsatt verdens beste liv. Hverdagen min er imidlertid snudd på hodet. For nøyaktig to år siden var jeg stadig på farten med en krevende jobb, til nye reisemål, nye opplevelser. Jeg var lykkelig og fornøyd med livet mitt. Og nå sitter jeg her med en pupp og kreft som har spredd seg til muskler, bløtvev, lymfer og lungehinne og er takknemlig for de dagene jeg slipper å være på sykehuset, for de dagene jeg føler meg frisk.

Ifølge statistikken er det 0,25 prosent sjanse for å bli rammet av brystkreft når man er 31 år. Jeg ble. Uflaks? Eller er jeg genetisk disponert? Jeg vet ikke. Jeg er adoptert fra Sør-Korea og kom hit bare noen måneder gammel. Så jeg kjenner ikke min biologiske arv. For noen år siden snakket min søster, som også er adoptert, og jeg om at vi burde undersøke mulighetene for en test for å kartlegge hva vi eventuelt kunne være genetisk disponert for. Men som for andre friske ungjenter i 20 årene – det ble bare med tanken. – Kulen i brystet fant jeg ved en tilfeldighet. Den skremte meg ikke umiddelbart. For meg var det bare en kul. Sikkert ikke noe farlig. Jeg valgte likevel å snakke med fastlegen. Jeg har jo alltid tatt vare på helsen min. Jeg ble henvist til mammografi i Drammen. To av de beste venninnene mine ble med. Vi tok det som en tur. Jeg skulle bare få mammografien overstått, så skulle vi lunsje, shoppe og kose oss. Sånn ble det ikke. Jeg burde kanskje ha forstått det da tiden gikk og gikk uten at noen kom ut og ga meg beskjeden jeg ventet på – at det bare dreide seg om en fettkul, at alt var bra. Men vi venninnene hadde det for gøy til å tenke slike tanker. Vi tullet og tøyset som vi alltid har gjort, og imens tikket klokken videre. I ettertid ser jeg at angsten også burde streifet meg da to damer kom ut og ba meg bli med inn på et annet rom. Men også da var det helt utenkelig at jeg skulle være syk, at jeg kanskje hadde brystkreft. Jeg var jo en frisk kvinne på 31 år. Men også 31-åringer blir rammet av brystkreft.

«Vi har dessverre oppdaget at du har kreftceller i brystet. Vi ser også noe i lymfene.» Sa legen. Jeg stoppet henne der, kunne ikke høre mer før jeg hadde hentet venninnene mine fra venterommet. Jeg tenkte umiddelbart at det var lurt at flere fikk høre det samme. Da de fikk høre legens budskap, begynte de å gråte. Da kom mine tårer også, og et øyeblikk stoppet livet mitt opp. Plutselig var jeg ikke udødelig likevel. Men så kom tanken: Hvorfor ikke meg når så mange andre? Jeg sa det høyt, og husker fortsatt denne uttalelsen. Men jeg mente det. Jeg hadde verken mann eller barn, og forstod kanskje ubevisst at jeg kunne klare dette.

De neste dagene var jeg ikke alene et øyeblikk. Jeg hadde, og har fortsatt, en bestevenninne som ikke vek fra meg i denne tiden. Det ble mye vin, prat og oppmuntring. Den siste helgen før operasjonen ble tilbrakt sammen med de fineste vennene i verden. Det var champagne. Det var galgenhumor om silikonpupper, skaut og freshe øredobber – og en slags trygghet om at livet mitt fortsatt ville være det samme. Bare to uker etter at jeg fikk diagnosen, ble jeg lagt inn til operasjon. Å skulle fjerne brystet var egentlig ingen kjempestor greie for meg. Jeg har aldri vært noen «sminke og puppe-jente». Jeg var mye mer engstelig for å skulle miste håret. Da blir man med en gang seende fryktelig syk ut. Og jeg var engstelig for hvordan folk ville møte meg da.

Jeg fikk ha med min beste venninne da jeg ble lagt inn til operasjon. Jeg ytret et sterkt ønske om å få ha med meg noen, og det fikk jeg heldigvis. Det er en av mange positive opplevelser jeg har hatt i mitt møte med helsevesenet. Jeg ble sett, lyttet til og fikk lov til å være meg. Da vi slukket lyset natten før operasjonen, lå jeg der og tenkte på hvor godt jeg hadde det, hvor fint og innholdsrikt livet mitt var, og hvor mye jeg hadde å være takknemlig for. Jeg var ikke redd for kreften, bare for narkosen. Operasjonen gikk fint. Bryst og lymfer ble fjernet. Og det var ingen tegn til mer spredning. Hurra. Den kvelden ble det masse tjo og hei på rommet der vi lå, begge iført blå nattskjorte. Det ble takeaway-pizza, film og massevis av latter få timer etter at narkosen var gått ut. Vi hadde jo grunn til å feire. Nå gjensto «bare» 8 cellegiftkurer og 25 strålebehandlinger. Så ville jeg være tilbake igjen – til mitt flotte, travle turboliv, et liv fylt av jobb, venninner, familie, trening og massevis av glede og moro. Naivt? Nei. De aller fleste blir jo friske. Det var påske da jeg ble utskrevet fra sykehuset. Det var varmt. Det var en dag skapt for vennesamvær på en terrasse. Det var seks uker til jeg skulle i gang med cellegiftbehandling. De ukene hadde jeg bestemt meg for virkelig å leve. Jeg tok på meg bomullspuppen, pakket den pent inn i vanlige klær og gikk for å møte venner. Jeg syntes jeg så bra ut. Hvorfor satt da han nye, Lars, der og stirret på vattpuppen min? Så han at jeg hadde fjernet et bryst? Noen dager senere møttes vi igjen, Lars og jeg, og etter hvert begynte vi forsiktig å date. For Lars hadde ikke stirret på brystet mitt. Han hadde sett på meg. Han syntes jeg var søt.

Jeg fortalte det ikke med en gang – at jeg hadde hatt brystkreft. Da jeg tok mot til meg og sa det, tenkte jeg at han da måtte skjønne at jeg hadde fjernet brystet. Jeg klarte ikke å si det. Det ble noe skamfullt ved det. Samtidig plaget det meg at jeg ikke hadde fortalt ham det. Det var en bagatell i kampen mot kreften, men i det vanlige livet ble det en stor greie. Men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Han hadde skjønt at brystet var fjernet. Han lot seg heller ikke skremme av at jeg hadde begynt på cellegift første gang han overnattet hos meg, og at mitt lange, flotte hår var blitt redusert til en grusom guttesveis. For min del krevde det mye mot å invitere en kjekk mann inn i dette livet. Men Lars kom – og ble værende. Han var der da alt håret forsvant, da jeg kom i overgangsalderen under cellegiftbehandlingen og ble rammet av søvnløshet, svetting, engstelse og svie i underlivet. Det er det ingen som snakker om. Det var helt grusomt, men Lars var der og støttet meg gjennom alt det fæle kroppen min måtte gjennom. Vi fant liksom vår naturlige plass hos hverandre, Lars og jeg. Det ble ingen hemmeligheter i vår verden, ingen virkelighet å pynte på.

Rundene med cellegift gikk bra. Ukene med stråling også, men behandlingen var tøff, og jeg begynte å forstå at dette kunne gi senskader, at jeg kanskje ville bli nødt til å ta det mer med ro fremover. Jeg ble også vettskremt over at jeg kunne bli rammet av den fryktelige utmattelsen mange får etter avsluttet behandling. Men jeg holdt motet oppe, og godt hjulpet av en stor heiagjeng følte jeg meg trygg på at dette skulle gå den rette veien. Hver kontroll som gikk bra, ble behørig feiret. Det ble drukket mye champagne og spist mange jordbær. De første tegnene på at alt ikke sto bra til, kom i fjor sommer, seks måneder etter endt behandling. Jeg skjønte det ikke da. Under en fjelltur fikk jeg fryktelig vondt i brystmuskelen. Jeg ble ikke redd, regnet bare med at jeg hadde forstrukket noe. Senere moret Lars og jeg oss med å skyte på blink. Da var det skulder og nakke som gjorde vondt. Jeg tenkte at også det dreide seg om at jeg hadde fått en strekk. Jeg gikk til fysioterapeut og ble bra. Så fikk jeg vondt når jeg gikk. Da begynte jeg å løpe i stedet. I november hadde den første snøen lagt seg, og jeg husker det var glatt å løpe. Jeg hadde da ikke kunnet gå på flere måneder, men fortsatte med løpeturer. Underveis på en slik tur kom en ubeskrivelig sterk smerte nedover i armen. Jeg begynte å frykte at det var kreften som hadde dukket opp igjen og var fortvilt. Jeg ville tilbake til livet. Jeg ville være i god form. Jeg ville fungere normalt igjen. Men smertene eskalerte. Nå måtte jeg til bunns i dette og kontaktet sykehuset. Jeg fikk komme samme dag og ble henvist til CT. Dette var i desember i fjor. I januar ble kroppen scannet i CT-maskinen. Beskjeden som fulgte, var at det var fun- net en stor lymfeknute som legene slett ikke likte. Den måtte det tas prøve av.

«Ja.» Slik, direkte og ærlig, svarte kirurgen da jeg spurte om jeg var blitt syk igjen. Det satte jeg pris på. Hun var også tydelig da hun fortalte at slik hun så det der og da hadde kreften spredd seg til muskler, bløtvev og trolig også lungen. Og nei, det fantes dessverre ingen inngrep mot dette, men forhåpentlig ville kreften kunne dempes eller krympes ved hjelp av cellegift. Hun formidlet en fryktelig beskjed på en best mulig måte. Hun viste at hun brydde seg om meg, og om Lars. Det er godt når du møter rett person på rett sted i helsevesenet. Jeg har truffet mange på min vei og det har betydd – og betyr – uendelig mye.

Det verste med denne dagen var å skulle reise hjem og formidle budskapet til foreldrene mine. Det er en følelse jeg så vidt klarer å kjenne på. Å hikste i armene på pappa’n sin fordi man har fått vite at kreften er tilbake, den har spredd seg og det er lite å gjøre … Det er mitt vondeste minne fra alt sammen.

Egentlig har alt gått på skinner for meg, når dette først skulle skje. Kanskje har det med alderen min å gjøre og at det har hastet med å få meg under behandling. Jeg fikk også time til rekonstruksjon av brystet mitt i år. Det er skammelig at kvinner må vente opptil åtte år på å få et nytt bryst. Dessverre for meg måtte jeg si fra meg timen. Jeg hadde fått annet å fokusere på.

Jeg fikk tilbud om å bli fulgt opp av Radiumhospitalet. Jeg valgte likevel Ringerike sykehus. Det er så godt som min nærmeste nabo, og der har jeg hele tiden følt meg godt ivaretatt. Det var der jeg hadde fått cellegiften. Og hver eneste gang hadde det vært hyggelig å sitte der i ti- mevis. Det ble servert mat, pledd ble pakket rundt meg, puter dandert, prat og latter. Det var ikke bare utmerket pleie, omsorgen var også enorm. Og – når angsten kom snikende, spørsmålene surret og livet skulle gå videre, var personalet fortsatt der for meg. Selv om jeg egentlig var ferdigbehandlet.

Så kommer dagen da jeg er tilbake på Onkologisk poliklinikk ved Ringerike sykehus. Det blir et følelsesladet øyeblikk, både for meg, Lars og de som jobber der. For denne gangen er jeg ikke kommet for å bli frisk, sånn som tidligere. Nå er jeg her fordi jeg har fått tilbakefall med spredning. Og vi vet det alle sammen. Det finnes ingen kur – ennå.

Det er tøft. Jeg er på sykehuset flere ganger i uken. Lars er delvis sykmeldt og viker ikke fra min side. Pappa’n min er også der, hver eneste gang. Og vennene mine er som vanlig lojale og trofaste støttespillere. Jeg opplever igjen at det er travelt å være kreftsyk. Jeg tåler ikke den første cellegiften. Jeg har bivirkninger av alle medikamentene som skal gi meg livskvalitet. Jeg får nye smerter. Nok en gang opplever jeg enorm omsorg i helsevesenet. Jeg blir holdt i hånden når det gjør vondt. Jeg opplever at veien ryddes slik at jeg raskt kommer til de nødvendige undersøkelsene. Jeg får lov å ringe til alle døgnets tider. Jeg blir snakket med, ikke bare til. Også mannen min og pappa’n min blir sett og respektert som dem de er; en far og en ektemann som følger sin datter og nybakte kone på sykehuset fordi hun mest sannsynlig har begrenset tid igjen.

Det ble riktig for Lars og meg å formalisere forholdet vårt. Så fem uker etter at vi fikk den vonde beskjeden om at kreften hadde spredd seg, giftet vi oss og feiret med en kjærlighetsfest. Selv om alle som var til stede visste at jeg var syk igjen, la det aldri noen demper på stemningen. Det var sterke, varme taler. Det var champagne. Det var rødvin og tapas. Akkurat sånn vi bruker å kose oss. Det var min fine familie og de beste vennene våre. Det var nært og ekte. Det var varmt, men også sårt. På vei hjem fra kjærlighetsfesten rant tårene ustoppelig. Fordi virkeligheten innhentet meg. Etter en lang og eventyrlig dag sammen med alle våre nærmeste, kom jeg tilbake til den brutale virkeligheten. Ikke at det var siste gang jeg var sammen med dem …

Presten som viet oss er den samme som har døpt og konfirmert meg. Jeg har også spurt ham om å begrave meg, om min tid skulle komme før hans. Så det er store kontraster i livet mitt. Men heldigvis, om det er dager med mange tårer, er latteren aldri så veldig langt unna. Nå har det vært flere gode uker. Jeg går på en lav dose morfin som gjør at jeg er smertefri. Jeg tar cellegift i pilleform, og den tåler jeg så langt. Håret mitt har vokst ut igjen fra den første runden, og det blir værende, i alle fall inntil videre. Jeg ser ikke lenger syk ut. Det er kommet dager hvor jeg kjeder meg litt. Jeg har lyst til å delta og bidra i yrkeslivet igjen, få meg en jobb, en deltidsjobb der jeg kan få brukt evnene mine. Min tidligere jobb, som daglig leder, valgte jeg å si opp under rehabiliteringen for å bli totalt kvitt press og stress. For jeg har jo på ingen måte tenkt å gi opp. Det er livskvalitet det handler om nå. For meg innebærer det at jeg ønsker å føle meg normal og produktiv. Derfor forsøker jeg også å finne noe som gir meg mening midt i dette meningsløse som har rammet meg. Å gi tilbakemeldinger til den fantastiske delen av helsevesenet som jeg har møtt, er noe av det som gir meg glede og som jeg føler kan være til nytte også for andre i lignende situasjon. Derfor har jeg blant annet publisert et åpent brev til Onkologisk poliklinikk ved Vestre Viken, Ringerike Sykehus, hvor jeg skriver om min opplevelse av omsorgen de gir parallelt med behandlingen, og hva det betyr for meg som står midt oppi det. Å bli sett og respektert som et menneske, ikke bare en pasient med kreft … Det betyr så mye. Det gir trygghet, en trygghet som kanskje er noe av det vanskeligste å finne midt i den bunnløse sorgen vi i dag lever i. Livskvalitet for meg handler også om å kunne drikke champagne med venninnene mine, kose meg med rødvin en fredag kveld, gå fjellturer og være i normal aktivitet. Jeg håper cellegiftbehandlingen tillater meg å fortsette med dette. Heldigvis har jeg alltid levd sunt, både hva kosthold og trening angår. Så jeg har ikke vært nødt til å endevende tilværelsen min for å bedre utsiktene mine. Akkurat dette gjør meg innimellom også veldig trist. For hvorfor skulle kreft ramme meg? Som har levd så sunt og aldri vært syk.

Svaret er vel at livet ikke er rettferdig og at det er enkelte ting en selv ikke rår over.

Mange spør meg om det er blitt viktigere å realisere drømmer når man vet at livsløpet sannsynligvis blir begrenset. For meg er det ikke nødvendigvis sånn, ikke nå. I en periode levde jeg kanskje litt mer intenst, men det blir for slitsomt i lengden. Jeg er så privilegert at jeg kunne dratt til New York eller andre spennende steder, men akkurat nå er det det hverdagene som er det viktigste – helt normale dager med en tur på butikken, Lars som kommer hjem fra jobb, middag, trening. Og mye feiring! Bryllupsdagen f.eks. – den feirer vi hver måned. Vi synes det er best sånn. Vi vet jo ikke hvor mange år vi får sammen. Samvær med venner som bryr meg med sine små eller store sorger og problemer, er også viktig for meg. Jeg ønsker jo ikke å bli skjermet for det som er vanlig i deres liv. Det var en del av fellesskapet før. Det skal være en del av samværet nå. Jeg er jo Kathrine, selv om jeg har såkalt uhelbredelig kreft. Jeg orker ikke medlidenhet, at all fokus skal være på meg. Når jeg trenger å snakke om meg og mitt, så inviterer jeg til det. «Du er så sterk», er det mange som sier. Jeg er ikke så glad i å bli kalt sterk. Ordet her blir feil. Jeg er positiv fra naturens side. Det har vært en avgjørende faktor sammen med evnen til å generere styrke. Til tider har jeg kjent meg emosjonelt mørbanket, og jeg har vært nødt til å jobbe veldig mye med meg selv for å kunne stå i dette, for at ikke sorgen, fortvilelsen og redselen skal ta fullstendig overhånd. For da ville jeg jo ikke hatt noe liv igjen. Og det er å leve jeg vil. Svigermoren min har gitt meg flere bøker som omhandler situasjonen vi er i nå, men jeg har ikke lest dem – ennå. Jeg har helt naturlig funnet min egen mestringsstrategi, min egen måte å takle skjebnen min på. Og så har jeg funnet veldig gode samtalepartnere i dem som jobber med dette. Å ha et slikt team av strålende mennesker rundt meg betyr enormt mye. Jeg kan ikke få fullrost dem nok.

Jeg har også fått nære venninner blant andre brystkreftrammede. Vi er fire som har møttes jevnlig over lengre tid, som har støttet hverandre og hatt det fryktelig gøy, både med løshår og løspupper og all verdens galgenhumor. Jeg var litt redd for at de ikke skulle orke å være sammen med meg da jeg fikk tilbakefall med spredning, da jeg var blitt det tilfellet vi alle frykter. Jeg forstår jo at jeg og min spredning er vanskeligere å takle for brystkreftrammede enn for friske venninner. Men jeg er fortsatt inkludert. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg tror også at de fleste som rammes av alvorlig syk- dom, finner en form for styrke i seg selv som gjør at man etterhvert takler å leve med det. Jeg vet om flere som har det beintøft, men som lever normale liv, damer som i det ene øyeblikket kan fortelle at «nå har det spredd seg til nakken» og som så drar hjem og lager middag. Hvor lang tid har jeg igjen? Jeg har stilt spørsmålet til flere, men ingen kan gi meg et svar. Noen lever 10 år med spredning, andre mye kortere. Når jeg kjenner angsten snike seg innpå, finner jeg en stor trøst i at ingen av oss faktisk vet hva morgendagen bringer. Jeg er heller ikke redd for å dø. Det som skremmer meg er hjelpeløsheten, det å eventuelt bli avhengig av andre. Og så er det Lars, familien min og alle vennene mine og deres sorg. Jeg føler fortvilelsen deres, redselen, tristheten. Det er følelser jeg ikke vet noe om. Det er vondt å oppleve. På mange måter tror jeg det kan være enda verre å være pårørende for en som er syk. Jeg tror kanskje jeg selv har forsonet meg mer med det som trolig er det uunngåelige enn omgivelsene har gjort. Men selvfølgelig: Mitt store håp og største ønske er å få en god stund til her på jorden, en mulighet til å leve verdens beste liv litt lenger. Og at det kommer en kur.

Katrine er intervjuet av Ann Britt Hangeraas

P.S.: Du finner flere historier om brystkreft i Den Rosa Boken, som selges i vår nettbutikk.