Kategorier

Maria Øyasæter (23) har deltatt på Kreftforeningens møter om døden og gir et ærlig bilde av hvordan kreft og død kom inn i familien deres. Nå gjesteblogger hun for oss.

Jeg var 16 år første gangen døden kom inn i livet mitt. Mamma og pappa hentet meg på skolen og vi satte oss ned i en park ved Fagerborg. Den sporty, flotte mammaen min hadde fått kreft. Beskjeden var utrolig sjokkerende. Jeg hadde aldri tenkt tanken på at mamma eller pappa kunne bli alvorlig syke eller dø. Jeg ble rykket ut av en barnlig trygghet og inn i alvor. I de neste seks årene fikk mamma kreft tre ganger og 10. april 2012 døde mammaen min, Mette Grøholdt.

Når jeg tenker tilbake på de årene, tenker jeg ikke på seks år med sykdom med døden hengende over oss. Jeg tenker på fine minner, alvor og en varm familie. Vi snakket ikke om døden i familien, den var ikke tabu, men heller ikke et tema. Vi fokuserte på livet, kjærligheten og på hverdager. Mamma og pappa snakket godt sammen og de snakket om døden. Mamma fikk bearbeide sykdommen  og sin dødelighet som Mette, som den kloke kvinnen hun var, og ikke i morsrollen. Og vi barna fikk være barn. Jeg er takknemlig ovenfor mamma og pappa som tok ansvar og skjermet oss for det vi ikke trengte å vite og ga oss trygghet.

Maria Øyasæters mor, Mette Grøholdt hadde kreft i seks år før hun døde.

Maria Øyasæters mor, Mette Grøholdt hadde kreft i seks år før hun døde.

At mamma skulle dø var umulig for meg som datter å akseptere. Det gjorde fysisk vondt å tenke på og gjorde det å fokusere på livet her og nå både viktigere og lettere. Og jeg er glad for at vi ikke sørget over mamma før hun var borte. For å miste mammaen min ble noe helt annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har et ærligere forhold til døden etter at mamma gikk bort. Men det er fortsatt aspekter ved den som skremmer meg, det ubunnhørlige og endelige. Gjennom det siste året har jeg vært med på prosjekter og arrangementer som handler om døden, sorg og livet. Jeg har møtt mennesker som har vært igjennom det samme som meg og kloke mennesker som har annerledes og nye tanker rundt det jeg har slitt med å tenke på og godta alene. Og jeg har kommet til et punkt hvor sorgen over å ha mistet mamma har gått over i savnet etter det fine mor-datter forholdet vi hadde. Og det har gjort at jeg er klar for å snakke om mamma, minnes de fine stundene, men også diskutere og utforske det som var for vondt å tenke på mens hun levde.