Kategorier

Vi har kreftforskere i verdensklasse i Norge. Hva betyr det egentlig for dagens og fremtidens pasienter? Er det slik at Norges bidrag likevel er så små at vi i virkelighetene kunne klart oss uten? Kunne ikke forskningen gjøres av andre – vi ville jo likevel høste nytten gjennom behandlingsmuligheter og forbedringer for norske pasienter…? Eller?

Forskning er en viktig kvalitetsparameter for behandling av pasienter. At det i sykehusene er levende miljøer som hele tiden jakter på bedre resultater, borger mer enn noe annet for høy kvalitet i behandlingen. Aktiv forskning i klinikkene betyr høyere kompetanse. Det kan øke behandlingsmulighetene og gi tidligere tilgang til nye medisiner. Det kan bety at legene har tilgang til arenaer der ny kunnskap formidles – at de er en del av det gode internasjonale selskap. Det kan bety at pasienter der alt er prøvd, likevel får en ny sjanse gjennom å delta i utprøving av nye og lovende medisiner. Det ligger en undervurdert verdi i dette.

forsker, lab,liteDet forskes mye på kreft i Norge. Kreftforeningens givere står alene for cirka 180 millioner kroner årlig. I følge et NIFU-notat fra 2010 finansierer Kreftforeningen om lag 25% av kreftforskningen i Norge. Det dreier seg om store summer og ikke en krone er bortkastet – det forskes fortsatt for lite. Men ser vi direkte anvendelse av forskningen som skjer i Norge? I form av utvikling av nye medisiner og produkter? Nei, på innovasjonssiden er vi ikke flinke nok i dette landet. I denne konkurransen er vi tapere, og det skyldes ikke at forskningen er for dårlig.

Problemet er næringspolitikken og virkemidlene som ikke fremmer kommersialisering og produktutvikling i helsesektoren. Her har Norge en gyllen mulighet for å utnytte potensialet som er bygget opp gjennom forskningsmiljøer i verdensklasse. Den utnytter vi ikke. Vi har sterke sektorinteresser der Helse- og Omsorgsdepartementet, Næringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet fronter ulike ansvarsområder og mister helheten av syne. Vi har finansieringsordninger med store hull som blir umulige for oppstartbedriftene å manøvrere utenom. Dette gir dårlige kår for små næringer med gode idéer. Landets store investeringer i kreftforskning kunne blitt så mye mer – om et sømløst virkemiddelapparat støttet opp om utnyttelsen av forskningsresultatene.

Kreftforeningen tar nå et første skritt for å bøte på dette. Vi vil i løpet av fem år investere 75 millioner kroner som såkornpenger i tidlig fase utvikling av lovende produkter for kreftpasienter. Dette gjør vi fordi vi anerkjenner den høye kvaliteten på kreftforskningen her i landet – få har et mer helhetlig bilde av dette enn oss. Vi gjør det fordi vi ser et uforløst potensial i denne forskningen, som bør utnyttes. Og vi gjør det først og fremst fordi at forskningen raskere og mer effektivt skal komme pasientene til gode.

Det offentlige virkemiddelapparatet burde ligget i forkant av oss, men vi inviterer dem så gjerne med. Vi er kjent med at det skal etableres nye offentlig/private såkornfond. Vi utfordrer regjeringen og opposisjonen til å anerkjenne potensialet i helserettet bioteknologi. Fordi det er så mye god forskning innen dette feltet. Fordi det vil gi gevinst for norske pasienter. Fordi det vil gi Norge et etterlengtet ben å stå på etter oljen. Det må satses der vi har konkurransefortrinn gjennom humankapital. Ikke bare der vi har naturressurser.