Kategorier

I kveld viser NRK programmet «Døden skal vi danse?», der Per Fugelli deler sine tanker om livets siste fase. For sin åpenhet og klokskap rundt temaet får han også Fritt ords pris i dag. Vel fortjent.

Foto: NRK

Foto: NRK

Jeg har selv vært i flere samtaler med Per det siste året. Vi har snakket mye om døden, og vi er enige om at døden fortjener en større plass, og en ærlig plass i samfunnet. Han som har vært kreftsyk i over fire år vet hva han snakker om, og derfor har han klart å gi temaet et troverdig og usminket ansikt. Han setter ord på noe som mange har vanskelig for å snakke om. Overalt hvor han er, drar han stappfulle hus. Blant hans budskap er viktigheten av å kunne leve i den siste fasen av livet uten en urealistisk higen etter evig liv og stadig mer behandling, men heller forsone seg med at døden kommer.

Alle mennesker har tanker om døden. I Kreftforeningen får vi daglig henvendelser fra kreftrammede, pårørende og etterlatte som har behov for å snakke med noen. Mange synes det er vanskelig, de er usikre på om de skal ta opp temaet med sine nærmeste, og i tilfellet, hvordan de skal gjøre det. Flere som vet at de snart skal dø, sitter og tenker på den siste fasen, på begravelsen, på ting man ønsker å skvære opp i, men i stedet prater de om fotballkampen og været. Mye handler om en redsel for å såre, for å gjøre de pårørende redde. Samtidig finnes det ingen fasit på hvordan dette skal gjøres. Noen mestrer best ved ikke å forholde seg til den kommende døden. Vi er forskjellige, med ulike behov og ønsker, også i den aller siste fasen av livet. Det vi i Kreftforeningen imidlertid ønsker, er å gi rom for å snakke om døden ved å skape større åpenhet omkring temaet.

Min opplevelse er at mange frykter det ukjente. Døden blir ofte fremstilt mer skremmende enn virkeligheten skulle tilsi. Da kan det hjelpe å snakke sammen om det man er bekymret for. Det gir trygghet både for den som skal dø og for de som blir igjen.

Det er også viktig at helsepersonell skaper rom for samtale om døden med sine pasienter. Så kan den enkelte selv bestemme om de vil gripe muligheten. Legene må føle seg frem sammen med pasienten og finne gode måter å formidle dødsbudskap på.

I Norge dør over 44 000 mennesker hvert år, av dem over 11 000 av kreft. Og en ting er sikkert: døden angår oss alle. Vi må forholde oss til den, både helsepersonell, den som skal dø, pårørende og Kreftforeningen. Kan det skapes større åpenhet om døden, slik at døden blir en del av livet, vil den siste fasen frem mot døden også bli lettere. Som Per Fugelli sier:  «Siste akt av livet kan bli finere og mer verdig hvis vi ikke gjemmer den bort».