Kategorier

Erlend (28) er gift med Anniken Golf Rokseth, som har hatt kreft i flere omganger. Han forteller her hvordan han opplever hverdagen som pårørende og hvordan kreften kan påvirke et nyforelsket par.

Kreften kom inn i livet mitt omtrent samtidig som Anniken. Hun ble syk, jeg ble pårørende. I over tre år har vi prøvd å få disse ufrivillige rollene våre til å komme overens. Pårørende + Pasient = Sant.

Det er bare det at regnestykket ikke går opp. Det mangler en ikke helt uvesentlig faktor: kreft. Det er nemlig kreften som gjør Anniken til pasient og meg til pårørende. Og det er kreften som setter rammene for hva Anniken og jeg kan foreta oss.

erlend, anniken

Jeg hadde skutt gullfuglen. Jeg hadde funnet kvinnen i mitt liv, og vi hadde det som plommen i egget. Alt var rosenrødt, humla suste, og vi lot den gjøre det. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Plutselig begynte en tredje part å gjøre seg gjeldende i vårt forhold. Det var kreften. Han skulle gjerne være midtpunkt, være den som alt dreide seg rundt. Hvis han ble oversett, tok han bare igjen med dobbel mynt. Særlig hardt gikk det ut over Anniken som ble herjet med både fysisk og psykisk. Til tider overstyrte han både Anniken og meg. Satte ned foten hvis vi la for vidløftige planer. Ingen av oss ønsket å ha ham i våre liv. Når vi trodde vi endelig hadde blitt kvitt ham, kom han tilbake. To ganger.

Anniken har ikke noe annet valg enn å forholde seg til kreften. Jeg har valgt å stå ved Annikens side, og har dermed også måttet forsone meg med å leve i et trekantdrama. Kreft + Pasient + Pårørende = Sant. En som har en kreftdiagnose er ofte opptatt av å ikke identifisere seg med kreften. ”Jeg er ikke kreft, men jeg er en person med en kreftsykdom.” Det er vanskeligere for meg. Jeg er frisk, men forholder meg allikevel til diagnosen. Jeg har jo ikke kreft, men min kone har mer enn nok for oss begge. Etter som kreften så til de grader legger føringer for også mitt liv, vil jeg gå så langt som å si at jeg er indirekte kreftrammet.

Kreften vokste inn i forholdet vårt som en felles ballast. I vårt tilfelle hadde diagnosen en tendens til å skure vekk slagg, fasader og bagateller som kom i veien for åpen kommunikasjon. Og sakte men sikkert satte den en standard for vårt forhold, for hva som var relevant og ikke, for hva som faktisk betyr noe. Diagnosen ble toneangivende for hvem vi skulle bli for hverandre, hvem vi fortsatt er. Vi ble plutselig mer enn bare et nyforelsket par. Vi ble omsorgspersoner og støttespillere for hverandre på et dypere plan. Erfaringene underveis gjorde at vi modnet og vokste sammen.

Folk spør ofte hvordan det går – som regel med Anniken, ofte med oss, av og til med meg. Og hvordan det går egentlig? ”Jo, takk bra,” svarer jeg. For det jo gå. Must go on. Må gå over. ”Så, jo da, det går bra.” Men i forhold til hva? Hva trenger folk å høre? Hva vil de høre? Hva vil jeg fortelle? Den ene dagen kan jeg glimte til med: ”Joda, det går bedre og bedre. I går gikk vi en times tur. Vi var på kontroll i forrige uke og da sa legen at hun er i imponerende god form.” Men jeg burde kanskje lagt til: ”Ettersom Anniken brukte mye krefter på å gå tur, ble det til at jeg lagde middag den dagen – også. Tok oppryddinga og oppvasken med det samme. Og etterpå rakk jeg å sette på en klesvask, og sveipet over badet samtidig, ettersom det var en god stund siden sist. Også har vi skaffet en krakk vi kan ha på badet slik at Anniken kan sitte og hvile mens hun pusser tenner.”

Anniken og jeg ble tidlig klare over at vi befinner oss i en kreftboble. Inne i den finner vi ut av det som etter lang tids sykdom er blitt normalt for oss: galgenhumor, nitidig planlegging, arbeidsfordeling og disponering av krefter. Lek og latter, men også sorg og tårer. I kreftboblen er alt lov. Det som oppstår underveis håndterer vi etter hvert. I bobla får vi ting til å gå opp – det er bare sånn og det må være greit. Men av og til lengter jeg til livet utenfor boblen. Til ferieturer, festivaler og kreftfri. I vår boble er det for øyeblikket ikke rom for storbyweekender, men vi kan dra på små utflukter og ha mye igjen for det. Inni boblen har vi hverandre, og heldigvis blir den stadig større og større. Anniken + Erlend = Sant.

Anniken har også skrevet flere innlegg i bloggen vår:
Kan du gi noen livet i gave, bokstavlig talt?
Kampen mot kreft
Sjukt sprek
Veien tilbake igjen