Vi har mottatt en tekst fra Sofie Solberg (18) fra Nord-Troms, som vi gjerne deler. Sofie beskriver hvordan hun hadde det da hennes storebror hadde kreft da hun var tolv år.

Hun sitter ved pulten med arket foran seg. Hun stirrer på arket. Lenge. Plutselig løfter hun hånden og løfter opp blyanten. Hun trykker blyanten mot arket og tegner en strek. Hun tegner flere, tilslutt har hun tegnet et menneske. Det sitter inn mot veggen, alene.

Hun begynner å gråte. Ingen legger merke til det, ingen bryr seg. Hun sitter helt alene, ingen vil sitte med henne. Hver dag er hun alene, helt alene.

Det er vanskelig å være alene. Hun vil så gjerne ha venner å le med, og snakke med, men klarer ikke skaffe dem. Ingen ser henne, hun er usynlig, passer ikke inn. Hun føler hun ikke er kul nok, ikke morsom nok, rett og slett ikke god nok. Hun er redd for å bli avvist, det er så vanskelig å få et nei. Det sårer så mye etter det som skjedde.

Det var for noen år siden. Den gang broren ble syk, han fikk kreft. I den perioden følte hun seg glemt og avvist av både venner og familie. Hun hadde ingen å snakke med, ingen å fortelle hvordan hun hadde det og hva hun følte og tenkte. Ingen, hun var helt alene.

Når hun tenker tilbake kjenner hun fortsatt den ekle klumpen i magen og sorgen i hjerte som om hjerte skulle revne. Det var vanskelig for henne å se han bli svakere og svakere. Han så grusom ut der han lå, og hun var så redd for at han skulle dø. Sorgen av å bli avvist av familien var like sterk som tanken på å miste han. Selv etter at han ble frisk, var hun glemt av alle. Klumpen i magen og sorgen i hjerte vokste mye på den tiden, og har fortsatt enda ikke forsvunne helt. Det er kanskje det som gjør det så vanskelig for henne å få kontakt med andre. Det er ikke lett å være henne, alle avviser henne.

Det skal det bli en endring på, for etter i dag skal alt bli annerledes. Alt skal bli bedre. I dag skal bli en ny begynnelse på livet hennes. Hun skal starte helt på nytt, med blanke ark. Hun forlater klasserommet med et lite smil på munnen. Det skal bli bra, bedre enn noen gang.

Kreftforeningen får flere henvendelser fra foreldre som opplever det vanskelig når ett av barna deres får kreft. De føler de burde være mest mulig på sykehuset hos det syke barnet, og samtidig mer hjemme hos det friske barnet. Mange føler utilstrekkelighet, sliter med dårlig samvittighet og har gjerne ikke annen familie som kan hjelpe til.

– ­Vår oppfordring er at det er veldig viktig å se søsken. Har man ikke selv kapasitet, så bruk andre. Det kan være tøft å innrømme at man trenger hjelp, men de aller fleste er glad for å kunne hjelpe til, sier Tove Nyenget, som er spesialsykepleier i Kreftforeningen. Hun har vært mye i kontakt med familier som har barn med kreft, og legger vekt på viktigheten av at friske søsken får alenetid med foreldrene sine. Barn med kreft er ofte syke både i måneder og år, da er det viktig å ikke glemme de andre i søskenflokken. Sofies opplevelse er et godt eksempel på hvordan søsken kan oppleve en slik situasjon.