Kategorier

Datteren min er 12 år og har akkurat levert en selvbiografi på skolen. I den har hun skrevet, «Den beste dagen i livet mitt var da mamma ble frisk fra kreften.» I sju år levde jeg med spredning av svulster i lungene og forberedte min egen død. Det finnes mange møter å møte døden på – dette er min opplevelse.

Cellegiften gjorte meg veldig syk. Bare det å åpne øynene var en påkjenning. Kroppen kjentes som et stort blåmerke, mange ganger verre enn å være skikkelig fyllesyk. Jeg ville gjerne kjempe med cellegiften, så for meg at den drepte svulstene mine og var i krig mot min egen kropp. Jeg skulle overleve. Dette fortalte jeg til legen, men hun løftet nesen i været og sa, «ja, det har jo ikke vi noe tro på ». Aldri noensinne har jeg fått en så stor knyttneve i fjeset. «Det er jo en annen som har blitt frisk av det», sa jeg. «Ja», sa hun,  «men det er vel den eneste også.»

Styrken jeg hadde for å kjempe tok hun fra meg. Hjemturen ble tøff, feberen kom etter et par dager.  På nytt ble jeg lagt inn på isolat med infeksjoner. Et tøft sted å være. Jeg skulle dø. Legen sa at cellegiften ikke ville virke. Det var som et stort sort hull, jeg hadde så lyst til å bli frisk og ha ferie sammen med familien min, med datteren min på 1 1/2 år. I stedet lå jeg på isolat og planla min egen begravelse.

Ensomheten var tung, det var ingen å dele tankene mine med. Ingen som kunne fortelle meg hvordan det er å dø. Det tyngste og vanskeligste var å være så totalt alene. Som å sitte på en holdeplass helt alene, vente og forberede reisen mot noe ukjent.

All musikken jeg hørte var musikk som passet i begravelsen min. Helsepersonell snudde i døren uten å snakke til meg. Jeg klarte ikke å tenke, jeg klarte ikke å mobilisere kreftene mine slik at jeg kunne være med i kampen. Legen hadde tatt fra meg håpet.

Jeg tar farvel med livet, men hva er egentlig livet? Det tøffeste ved å dø er å ta farvel med alle de nærmeste. Datteren min er viktigst, jeg vil være sikker på at hun kommer til å ha det bra etter at jeg dør. Jeg håper hun får en ny snill mamma. Jeg bestemmer meg derfor for å skrive brev til datteren min, pappaen hennes og mine foreldre. Ettersom ingen er mottagelige for å høre må jeg skrive. Alle tror jeg har mistet håpet når jeg snakker om døden. Men håpet leter jeg fortsatt etter og det har aldri blitt helt borte, jeg har funnet en mening med å fortsette livet. Det som er vanskelig er sorgen over å miste alle de jeg er glad i. Hver dag forbereder jeg en fremtid jeg selv ikke er en del av og tar farvel. Det er en stor sorg, jeg kjenner den tærer på hele meg, jeg er sliten. Døden i seg selv er ikke så farlig, det er bare en annen tilstand.

Jeg skrev ned sanger som jeg ønsket i min begravelse. Da jeg kom hjem og ble litt bedre, var jeg innom et sted som solgte gravstøtter, hadde lyst til å se hvilke jeg syntes var fine. Mine nærmeste ville ikke snakke om det, så det ble med det. Ettersom tankene mine var opptatt med døden, var det godt å skrive det ned, det var min terapi. Da slapp jeg å ha det i hodet og kunne rydde bort dødstanker for igjen å konsentrere meg om livet her og nå. Jeg var ikke dø.

Og jeg ga ikke opp. Selv om jeg var veldig svak fikk jeg litt mer energi og kjente at jeg måtte lete etter håpet og ta det tilbake for å kunne leve. Jeg har et bilde av hvordan min tilværelse var i de syv årene. Jeg står på lokket av min egen kiste. Den er nede i jorden og det går en stige opp til jordoverflaten. Hodet mitt er under jorda. Jeg klatrer på stigen for å overleve, leter etter håpet og samtidig forbereder meg på å dø. Det er tøft, for hver gang jeg kommer to, tre trinn opp, faller jeg plutselig ned igjen. Jeg sliter, men begynner å planlegge livet mitt, først en måned frem og deretter lenger og lenger.

Sju år senere er jeg plutselig frisk. Nå er det elleve år siden kampen for å overleve startet, jeg var en av de heldige. Men for å leve måtte jeg også akseptere døden og forsone meg med den.  Døden er en del av livet. Datteren min og jeg snakker om døden som noe helt naturlig, det er en del av det å være et menneske.

15. januar arrangerer Kreftforeningen et åpent møte på Litteraturhuset i Oslo, «Døden rusker i oss alle». Her vil døden som tema belyses fra flere ståsteder og vinklinger.