Det er travel morgen i rekkehuset. Det plinger i min smarttelefon på benken. «Døden» blinker det på skjermen. «Mamma fikk du melding så tidlig?» kommer det nysgjerrig fra poden på fire år. «Nei ikke melding, men påminnelse om at i dag skal jeg på et spennende møte på jobben. Det handler om døden».  Seks barneøyne kikker spørrende opp fra kornblandingen.  «Ja, vi skal snakke om hvorfor det er så vanskelig for voksne å snakke om døden og hvorfor det virker så fjernt og fremmed for oss mennesker at vi skal dø en gang».

Jeg utfordres på min egen åpenhet nå. På vei ut av komfortsonen. Jeg kjenner på fristelsen til å vike unna. Hvorfor svarte jeg ikke bare JA på det første spørsmålet om meldingen, så kunne vi dure videre i morgenrutinene?

Jeg kommer fort på bedre tanker, og spør min femåring; «vet du hva død er, Mads?»

«Ja, det er å ikke leve, mamma».

Ja, kjære, lille, kloke barnesinn. Jeg kjenner tårene presse på. Jeg skjønner med ett hva det innebærer å ikke leve mitt liv, når jeg ser meg rundt i det kaotiske og rutinepregede hverdagshjemmet vårt.

Jeg lærer denne morgenen at å snakke om døden kan gjøres ved å snakke om hva det er å leve! Det gjorde vi denne morgenen i rekkehuset.

Slik gikk det altså til at jeg hadde min første samtale med mine barn om døden og livet.

Den var kort, den var tidlig, den var spontan og den var mest av alt ufarlig.

I Kreftforeningen ønsker vi å fronte åpenhet omkring døden. Vi ønsker å bryte med barriærer og tabuer som hindrer oss i å snakke om vår egen og andres død.

Hvis noen ble nysgjerrige på hva vi sysler med i våre møter om døden, kan jeg røpe at vi arrangerer et flott åpent møte;  «Døden rusker i oss alle» på Litteraturhuset i Oslo i januar. Det blir gode innledere, personlige historier, engasjement, åpenhet, varme og humor.

Velkommen til Litteraturhuset 15. januar kl 18.00-20.00.