Kategorier
For noen uker siden fikk Anniken beskjed om at hun er kreftfri for andre gang."Jeg har nok en gang fått livet i gave", skriver hun. Foto: Privat
For noen uker siden fikk Anniken beskjed om at hun er kreftfri for andre gang.”Jeg har nok en gang fått livet i gave”, skriver hun. Foto: Privat

Vi presenterer gjesteblogger Anniken Golf. Hun skriver om veien tilbake etter å ha fått beskjeden alle pasienter ønsker å høre: Du er kreftfri.
Men hva nå?, undrer hun.

Med klamme, sammenfiltrede hender og bankende hjerter fulgte vi etter legen inn på kontoret hans. Jeg klarte ikke å møte blikket til samboeren min, klarte ikke å tenke. En sykepleier ble med inn og lukket døra bak oss. Jeg satte meg ned, pustet dypt, og kikket motvillig bort på legen.

Nå, hva har du å fortelle meg?

Da vi kom ut fra kontoret igjen, dirret jeg i hele kroppen. Samboeren min holdt hardt rundt meg, men jeg enset det ikke. Jeg var opptatt med å forsøke å fatte de livsomveltende ordene legen nettopp hadde fortalt. Utallige tanker dannet et mentalt kaos i hodet mitt. Frustrerende nok framstod dette kaoset like tomt for innhold som den hvite korridoren vi befant oss i. Sykepleieren i bakgrunnen kikket på oss med blanke øyne. Så smilte hun bredt og sa: ”Gratulerer!”  Flere sykepleiere kom til: ”Gikk det bra, altså? Så fantastisk! For noen herlige nyheter.” ”Ja, det er fantastisk”, svarte jeg på refleks.¬¬ Jungeltelegrafen ble raskt satt i gang, og det tok ikke lang tid før mobilen min startet å gi fra seg lyd. Mye lyd. Jeg tok imot den ene telefonen etter den andre. ”Ja, det er fantastisk”, sa jeg igjen og igjen, helt til jeg gikk på autorepeat. Jeg forsøkte å delta i den intense gleden som overskylte meg fra alle kanter, men sannheten var at jeg befant jeg i et enormt antiklimaks. I måneder hadde jeg gruet meg til denne dagen. Helt siden tilbakefallet var et faktum, hadde all behandling kokt ned til dette øyeblikket: tremånederskontrollen. Nå hadde jeg endelig fått høre ordene jeg nesten ikke hadde turt å håpe på, og i stedet for å bli ekstatisk, fikk jeg en total utladning.

Jeg er kreftfri. Hva nå?

Noen uker er gått siden kontrollen, og det har sakte gått opp for meg at jeg er ferdigbehandlet. Kreftfri. Jeg har nok en gang fått livet i gave. Utladningen jeg opplevde etter tremånederskontrollen har gått over i forsiktig håp om en fremtid. Håp om et langt liv. Hva slags liv er det ennå for tidlig å si noe om. Det er en grunn til at legene ikke bruker ordet frisk når man er ferdigbehandlet. Kreftfri er ikke nødvendigvis det samme som å være frisk. I følge norsk ordbok betyr det å være frisk at man har god helse. Mitt inntrykk er at de færreste som har vært behandlet for kreft opplever sin egen helse som god i det de får status som kreftfri. Det tar tid å komme seg på beina igjen. Av erfaring tror jeg ikke folk flest er klar over dette. Første gangen jeg ble erklært kreftfri opplevde jeg en forventing om at jeg skulle være tilbake i full vigør i samme øyeblikk. ”Men du har jo ikke kreft lenger”, sa folk da jeg nok en gang, på grunn av den reduserte almenntilstanden min, ble tvunget til å takke nei til en invitasjon. Nei, jeg har ikke kreft, men etter all behandlinga føler jeg meg fremdeles som en 90-åring.

Nå er jeg kreftfri for andre gang. De rundt meg, og ikke minst jeg, vet av erfaring at det vil ta tid før jeg kan leve et ”normalt” liv. Lang tid. Veien videre er full av hindre og omveier. Heldigvis hindrer ikke det meg i å drømme. Overraskende nok er det ikke å reise jorda rundt eller andre heftige fantasier som står øverst på drømmelista. Jeg drømmer om de tingene jeg tidligere tok for gitt. Det føles som en evighet siden jeg var 23 år og snaut visste hva kreft var. Jeg var ung og udødelig, og hadde allerede streket opp de store linjene for fremtiden. Jeg skulle studere, gjøre karriere, få meg familie og leve et langt og godt liv. I den rekkefølgen. 2 år og 2 kreftbehandlinger senere ønsker jeg fremdeles de samme tingene, men innser at veien dit byr på enorme utfordringer.

”Det kan ta flere år før du blir kvitt fatiguen din.” ”De kognitive problemene kan vedvare.” ”Det kan bli vanskelig å fullføre studiene.” ”Det er ikke sikkert du noen gang vil kunne klare å arbeide i en 100 % stilling.” ”Du har mest sannsynlig mistet fruktbarheten din.” ”Du har økt risiko for langtidsbivirkninger som hjerte- og lungeproblemer, og økt risiko for ny kreft.” ”Du kan når som helst få et nytt tilbakefall.” 

Dette er tilleggsopplysninger til min nyervervede status som kreftfri. Andre med samme status, opplever kanskje andre utfordringer. Felles for oss alle er at vi har betalt prisen det koster for en kreftfri kropp, i form av mer eller mindre alvorlige bivirkninger. Med et nytt og skremmende utgangspunkt, hvordan tar man fatt på veien tilbake til livet slik man kjenner det? Jeg vet ikke hva det generelle svaret på det spørsmålet er, men da jeg slo opp ”frisk” i ordboka, fant jeg noe interessant. I tillegg til ”god helse” kan frisk også bety ”på nytt”, ”med nye krefter”, og ”med nytt mot”. Jeg velger å starte mitt nye liv på ny frisk. Jeg velger å gå for drømmene mine. Og jeg velger å starte i det små. Gå skritt for skritt, uten lange byks. Skynde meg langsomt. Være tro mot mine egne behov og ta vare på meg selv på veien. Jeg er inne i min andre rehabiliteringsrunde etter kreftsykdom. I bagasjen har jeg mye dyrekjøpt erfaring fra den første runden. Det har gjort meg ekstremt godt kjent med meg selv. Så selv om jeg stiller fra et dårligere utgangspunkt denne gangen, har jeg tro på at jeg kan få til det jeg vil. Det kommer bare til å ta litt tid. Rettelse: Det kommer til å ta lang tid.

I’m gonna try with a little help from my friends.

Men jeg kan ikke oppnå drømmene mine alene. Som strofen fra the Beatles illustrerer, trenger jeg litt hjelp fra vennene mine. Og her mener jeg venner i utvidet forstand. Jeg trenger en lege som ser meg, en NAV-konsulent som tror på meg, et universitet som kan gi meg den ekstra tiden jeg trenger for å fullføre studiene og en arbeidsgiver som kan tilrettelegge for litt ekstra hviletid i løpet av arbeidsdagen. Sammen kan vi få fram ressursene som jeg vet fremdeles bor i meg, og som kan komme samfunnet til gode. En ren vinn-vinn situasjon med andre ord, og en god grunn til å spille på lag.

God hjelp fra venner til tross – det hardeste arbeidet må jeg gjøre selv. Jeg har allerede begynt. To ganger i uka trener jeg på Pusterommet på Ullevål Sykehus sammen med andre unge kreftrammede mennesker. Der får jeg både nye muskler og nye venner. I tillegg spiser jeg sunt for å gi kroppen ordentlig næring til å bygge seg opp igjen. De små grå utfordres hver dag med lesing eller skriving i stadig større doser. Forhåpentligvis vil det trene opp konsentrasjonsevnen. Jeg har fått hjelp til å takle den mentale utfordringen en kreftdiagnose innebærer, og jobber fremdeles med den saken. Jeg tror det er viktig å ta vare på sinnet sitt også, selv om det er kroppen som er syk. Det er allikevel en oppgave som blir den viktigste fremover: å finne det riktige forholdet mellom aktivitet og hvile. Et misforhold mellom de to kan virke hemmende eller ødeleggende for formen. Et balansert forhold kan gi meg mulighet til å blomstre. Underforstått må jeg lære meg å prioritere: Hva er viktigst akkurat nå? Hva må jeg, og hva kan jeg la være? Må jeg slite meg ut med å vaske leiligheten før gjestene kommer, eller kan jeg heller spare kreftene til å faktisk være sammen med dem? Svaret gir seg selv, men er ikke alltid like enkelt å følge i praksis.

Dessverre er ikke hardt arbeid bestandig ensbetydende med tydelig framgang. Jeg vet at veien videre til tider vil virke ufremkommelig. Noen ganger kommer jeg til å føle at fremgangen har stagnert og at drømmen om et ”normalt” liv ikke er innen rekkevidde. Da skal jeg tenke tilbake på da jeg lå isolert på Radiumhospitalet, nylig stamcelletransplantert, og nesten ikke klarte å stå på beina av utmattelse. Jeg skal tenke på da munn, svelg, spiserør og tarmer var et eneste stort sår, og jeg var koblet til morfinpumpe for å i det hele tatt kunne klare å spise. Jeg skal tenke på da jeg var blodforgiftet og hadde 41,5 i feber, men ikke fikk lov til å få en klem av samboeren min fordi jeg hadde null immunforsvar til å beskytte meg mot (de vanligvis ufarlige) bakteriene hans. Så skal jeg tenke på hvor heldig jeg er som tross alt er kreftfri, og på hvor langt jeg er kommet siden den gang. Jeg skal tenke på hvor fantastisk det er at jeg når som helst kan gå meg en tur, spise uten smerter og ikke minst holde rundt samboeren min. Til slutt skal jeg tenke at jeg faktisk har det godt og at framgangen fortsetter med tida. Jeg må bare være tålmodig og ikke gi opp.

Aldri gi opp!