Vi presenterer gjesteblogger Stian Tobiassen. Han jobber som psykolog i Kreftforeningen og Radiumhospitalet.

Terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya har reist nye spørsmål om hvordan vi best kan håndtere nasjonale sorg- og krisereaksjoner her i Norge. En krisereaksjon oppstår sjeldent isolert fra andre livserfaringer, og for oss som arbeider i Kreftforeningen kan det være nyttig med en gjennomgang av hvilke faktorer vi bør legge til grunn i møte med mennesker i sårbare livssituasjoner.

Kreft er fremdeles kreft
Like etter angrepet mot regjeringen og Utøya gjennomførte jeg en forhåndsavtalt samtale med en av mine faste pasienter. Vedkommende innledet samtalen med å si at jeg sikkert hadde nok å gjøre med dem som virkelig trengte meg, og at vi like gjerne kunne avlyse timen fordi ”jeg har jo bare kreft”. Denne samtalen fikk meg til å innse en viktig ting; Kreft er fremdeles kreft, uansett om verden utenfor har måttet tåle hardere medfart enn vi vanligvis er vant med. Den påfølgende krisen mange opplever i forbindelse med en kreftdiagnose er fremdeles en krise for den det gjelder, selv om samfunnet har fått nye parametre å forholde seg til når det gjelder nasjonale sorg- og traumereaksjoner. Vi skal ikke underkjenne den personlige krisen enkeltindividet opplever, men heller ta den med i betraktningen når vi møter mennesker i sårbare livssituasjoner.

Retraumatisering er et velkjent begrep innen psykologien, og brukes for å forklare situasjoner hvor nye og uventede opplevelser gjenkaller eller vekker til live traumatiske erfaringer fra fortiden. Hjernen vår husker vonde følelser, og en emosjonelt påkjennende opplevelse, som for eksempel terroranslaget mot Utøya og regjeringskvartalet, kan bidra til ytterligere å forsterke den livskrisen kreft er.

Et eksempel på dette er den unge gutten jeg snakket med kort tid etter han var kommet hjem fra leiren på Utøya i sommer. På spørsmålet mitt om hvordan han hadde det, svarte han: ”Jeg har det fint, men pappa sliter”. Faren til denne unge gutten hadde akkurat vært gjennom en lang og intens kreftbehandling. Og ikke overraskende har jeg de siste ukene snakket med flere personer som ikke har hatt noe direkte å gjøre med terrorangrepene, men som likevel opplever sterke reaksjoner. Dette dreier seg om alt fra flyktninger til tidligere FN-soldater og kreftpasienter – alle med det til felles at deres tidligere ubearbeidede opplevelser vekkes til live når hverdagen byr på sterke tv-bilder og bevegende fortellinger fra de involverte i massakren. Og som medarbeidere i Kreftforeningen har vi et ansvar for å være ekstra oppmerksomme på disse sårbare gruppene i tiden som kommer.

Illustrasjonsfoto. Foto: Steffen Aaland

Til sist er det viktig å understreke et vesentlig prinsipp som gjelder for alle oss som til stadighet møter mennesker i dyp sorg gjennom vårt arbeid, og det er at det finnes like mange måter å sørge på som det finnes antall sørgende. Tilsvarende kan man si om mestring, da det ikke finnes en riktig eller gal måte å håndtere en krise på. For noen vil det være riktig å gå tilbake til arbeid og daglige aktiviteter umiddelbart etter en traumatisk opplevelse, mens for andre vil dette aldri være mulig. For noen vil det være naturlig å gå på graven hver dag, mens for andre vil graven ikke være annet enn et sted som vekker vonde minner over et liv som ble så altfor kort. Uansett hvilken opplevelse det er snakk om er det viktigste vi kan gjøre å ta innover oss, og forsøke å møte, den smerten enkeltmennesket opplever i kjølvannet av en krise. En traumatisk opplevelse går ikke alltid over – men den kan bli bedre – om den blir møtt med forståelse og tålmodighet. Dette gjelder overlevende etter terrorangrepet, så vel som kreftpasienter og deres pårørende.